Podcasts about isteden

Høyres nestor Michael Tetzschner kaller Donald Trump en «stigbøyleholder for Vestens fiender», mens han messer for EU-medlemskap sammen med resten av Høyre, som har vedtatt at det norske folk ikke er verdig en avstemning om EU-medlemskap.Isteden gjør de som Venstre: programfester EU-medlemskap så de kan overkjøre folk uten å spørre dem.Tetzschner gjør USA til fiende, likesom Høyre gjør det norske folk til fiender. Alt handler om EU og deres destruktive woke agenda. Det er et signal som ikke bare gir gjenklang i Høyres landsmøtesal, men i korridorene i Brussel. En gammel høyremann som ikke lenger skjuler sin EU-lengsel, og en partileder, Erna Solberg, som like godt oppfordrer nordmenn til boikott av amerikanske varer. Dette fra en tidligere statsminister i et parti som en gang så til USA som en søyle for frihet og sikkerhet. Nå vil de altså at du skal tenke deg om før du kjøper iPhone, reiser til Florida eller bruker amerikanske digitale tjenester.Når Tetzschner bruker uttrykket «stigbøyleholder», et begrep med røtter i nazismens framvekst, for å stemple meningsmotstandere, sier det mer om hans historieløshet enn hans argumenter. Det minner mer om tysk autoritær retorikk enn norsk borgerlig realpolitikk, og kan sammen med tyske og europeiske politikeres uttalelser gi assosiasjoner til et Europeisk rike vi helst ikke ser til gjentagelse.Så hvilket EU skal vi så inn i?Et EU i økonomisk og politisk oppløsning, med Tyskland i førersetet, hvor Annalena Baerbock fra talerstolen maner til et sterkt ledende Tyskland. Et EU hvor medlemslandene tvinges til å ta opp fellesgjeld og snike til seg private sparepenger, mens forsvaret ligger i kne.Det er dette Høyre vil binde Norge til?Senterpartiets Slagsvold Vedum har rett: EU blir den store valgkampsaken. Nå som Høyre har vedtatt aktiv innsats for medlemskap, må folk være årvåkne! Når Erna Solberg programfester EU-medlemskap og samtidig sier at det ikke blir noen folkeavstemning, bør alarmklokkene ringe: De vet at folket sier nei.Dette handler ikke bare om politikk, det handler om folkestyret.Hvem har ryggrad til å stå imot presset fra Brussel og Berlin? Hvem kjemper for norsk suverenitet når våre egne politikere overgår hverandre i lojalitet til en union nordmenn har sagt nei til – to ganger?Det er ikke Trump som er farlig for Norge. Det er norske politikere som bruker utenrikspolitisk uro som påskudd for å oppgi vår selvstendighet.Velkommen til Dagsorden med Christian Skaug og Rebecca Mistereggen.

Stadig flere opplever oppmerksomhetssvikt og problemer med en viljestyrt kontroll over kropp og sinn. Er det noe galt med hjernen, eller er det snakk om skranten «mental kondis»?Jeg er en forkjemper for å se på hjernen som en muskel. Sønnen min har akkurat lært seg å løse en Rubiks kube i en voldsom fart. Han har hatt med seg kuben overalt gjennom en hel sommeren, og nå løser han den på under 30 sekunder. Hvis man kunne se inn i hjernen hans før og etter all treningen, vil man se noen endringer i områder som har med vissospatial kognisjon å gjøre. Han har forandret hjernen sin ved å spesialisere seg på Rubiks kube. Datteren min er ikke like rask som broren, men hun er heller ikke like dedikert. Hun lærte seg å løse kuben fordi hun tror man blir smartere av det. Sønnen min gjorde det fordi det var gøy.Vi endrer hjernen vår hele tiden avhengig av hvordan vi bruker den. Ny informasjon vil også gjøre noe med strukturene i hjernebarken, og derfor vil du også være litt annerledes i etterkant av denne episoden.Vi vet at vi kan trene bakkeintervall og langkjøring for å opparbeide oss bedre kondisjon, og vi kan løfte vekter for å styrke muskulaturen. Jeg mener at man bør ha samme holdning til sin mentale muskel. Egenskaper som konsentrasjon, problemløsning, kreativ tenkning, emosjonsregulering, hukommelse, selvdisiplin og mange andre egenskaper har sitt utspring i vår mentale muskel. Men når vi sliter med eksempelvis hukommelse, tenker vi sjelden at vi er dårlig trent. Vi tror at hjernen vår har en skavank, er svak eller eventuelt syk og på vei til å degenereres mot en tilstand av kognitive svikt. Når vi sliter med å holde konsentrasjonen på en viktig oppgave, tenker vi helle rikke at vi har forsømt oppmerksomhetstrening og bør legge oss i selene for å holde tritt på skole, jobb eller på alle andre arenaer som stiller krav til et skarpt fokus. Det er heller ikke sikkert at vi reflekterer over sammenhengen mellom mobiltelefonens ustanselige jag og forstyrrelser, og hvordan det eventuelt korrumperer vår evnen til å holde fokus over lengre tid. Å holde et intenst fokus på noe som interesserer oss dypt og inderlig er som regel ganske lett, og her kan utfordringen være å zoome ut for å håndtere parallelle oppgaver i tillegg til det vi er oppslukt av. For mange mennesker i et moderne samfunn er det ikke alltid nærliggende å tenke at man er dårlig trent med henblikk på kunsten å forvalte egen oppmerksomhet. Man tenker heller ikke at man er under digitale mediers innflytelse, og at vår oppmerksomhet er under konstant angrep fra smarte algoritmer som fanger oppmerksomheten vår i et digitalt fengsel vi kaller en smarttelefon. Isteden tenker mange moderne mennesker at manglende kustus på egen oppmerksomhet handler om en utviklingsforstyrrelse og en defekt i hjernen som må utredes, diagnostiseres og medisineres med et amfetamin derivat. Nesten halvparten av alle henvisninger til psykisk helsevern handler om folk som opplever manglende evne til konsentrasjon og et viljestyrt eierskap til viktige kognitive evner.Istedenfor å trene oppmerksomhet, får mange en medisin som vil fasilitere et skarpere fokus, og det representerer kanskje en beleilig løsning på problemet, men de fleste medisiner har bivirkninger. Få tilgang til ALT ekstramateriale som medlem på SinnSyns Mentale Helsestudio via SinnSyn-appen her: https://www.webpsykologen.no/et-mentalt-helsestudio-i-lomma/ eller som Patreon-Medlem her: https://www.patreon.com/sinnsyn. For reklamefri pod og bonus-episoder kan du bli SinnSyn Pluss abonnent her https://plus.acast.com/s/sinnsyn. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Byrådet i Oslo ville innføre sin egen rusreform i Oslo, men regjeringen har satt foten ned. Isteden må de vente på regjeringens egen rus og behandlingsreform. Hør episoden i appen NRK Radio

Om hvordan det er mulig å vinne tre OL-gull med tre verdensrekorder på hjemmebane 1994. Om hvorfor i all verden han la opp som skøyteløper like etter - som 25-åring. Om turen til Afrika som endret synet på idretten, livet og suksess. Om humanitært arbeid. Om kritiske spørsmål fra norsk media. Om ledelse og idrettens overføringsverdi til nærlingslivet. Om lagspill kontra egoisme i individuell idrett. Om å miste rekorden i 90-graderen i Mesternes mester. Og mye mer. NB.Johann Olav Koss uttalte seg om TV2 på spørsmål om norsk media. TV2 ble naturlig nok gitt mulighet til å imøtegå uttalelsene før publisering. «Dette er journalistisk håndverk som vi står helt og fullt inne for. For på sikre høy journalistisk standard har vi samarbeidet med Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen. Koss har avslått alle våre forespørsler om direkte intervju der han besvarer våre konkrete spørsmål. Isteden har han gitt lange, generelle svar som vi av hensyn til tilsvarsretten har valgt å publisere i sin helhet.»Sportsredaktør Vegard Jansen Hagen 

Selvkritikk, eller tendensen til å være opptatt av egne feil og mangler, kan være en sunn måte å øke selvbevissthet og oppnå personlig vekst, men det kan også vise seg å være en alvorlig barriere for ens selvfølelse, selvtillit og sjelefred. Selvkritikk kan imidlertid bidra til at vi lærer av feil og skjerper oss på områder vi må utvikle, men i det selvkritikken blir overveldende, og de kritiske stemmene får hegemoni i vårt eget hode, vil selvkritikken gjøre langt mer skade enn godt.Et høyt nivå av selvkritikk som hindrer enkeltpersoner i å ta risiko, hevde sine meninger eller tro på sine egne evner, kan være direkte skadelig for livskvaliteten på nesten alle områder i livet. De som har et hode fullt av kristiske stemmer, bør sannsynligvis adressere dette problemet for å gjenvinne et mer balansert syn på seg selv og livet for øvrig. Man bør ikke gå rundt med en flertallsregjering i hodet som er kritisk til alt og alle, men hvordan får man egentlig regjeringsmakt i eget hodet når kritiske stemmer har overtaket? Mitt forslag er som vanlig å innse at: Alt du tenker og føler er feil, men mer om det senere i episoden.«The Levels of Self-Criticism» er en skala man bruker i utredning og klinisk arbeid. Skalaen over selvkritikk er utviklet i 2004 av Thompson og Zuroff. I denne modellen måler de to typene selvkritikk: komparativ og internalisert. Sammenlignende selvkritikk innebærer vanligvis å sammenligne seg selv med andre, od deretter konkludere med at man selv kommer til kort. Mennesker som er selvkritiske på denne måten, har ofte en tendens til å basere sin selvtillit på oppfatningen av hvordan andre føler om dem og kan se på andre individer som overlegne, kritiske og / eller fiendtlige. Å operere under troen på at man blir sett på en negativ måte, kan føre til at selvbildet tilpasser seg for å gjenspeile denne oppfatningen.Internalisert selvkritikk kan derimot innebære følelsen av at man umulig kan leve opp til personlige idealer eller standarder, og hele personens selvoppfattelse er gjennomsyret av en tro på at man er mangelfull, lite attraktiv, inkompetent eller uten særlig verdi. Dermed kan til og med suksess sees oppfattes som fiasko. For eksempel kan et individ som har et høyt nivå av internalisert selvkritikk få en A på en test, men fremdeles føle seg mislykket. Noen avskriver gode resultater som flaks, mens andre klarer ikke å føle stolthet eller glede ved egen prestasjoner fordi det er kun perfeksjon som aksepteres. Når de får toppkatrakter, er det bare som påkrevd, og ikke noe å glede seg over. Isteden tenker man at siden man ikke klarer perfeksjon på hver prøve, er man grunnleggende sett ikke god nok. Selvkritikk oppleves vanligvis som negative indre tanker om seg selv, eller mer spesifikt om ens oppførsel eller egenskaper. Når selvkritiske tanker gjelder bredt i stedet for å fokusere på en bestemt oppførsel, kan det være mer sannsynlig at de påvirker trivsel og livskvalitet på en nedslående måte.Her er noen eksempler på selvkritisk babling som til stadighet får overtaket i menneskers indre liv:"Jeg er en fiasko.""Jeg kan ikke gjøre noe riktig.""Jeg er ikke bra nok.""Jeg blir aldri bedre.»Ovennevnte uttalelser fokuserer ikke på noen spesiell atferd som kan forbedres. Snarere brukes et negativt tankesett på en altomfattende måte. Derfor kan de være mer sannsynlig at denne typen tanker og følelser bidrar til utviklingen av både fysiske og psykiske helseproblemer.Er er noen andre eksempler på selvkritikk son antar en litt annen karakter:"Jeg burde ikke ha vært våken så sent i går kveld."«Jeg så for mye på TV og studerte ikke til eksamen. Jeg kan ikke gjøre det lenger. "“Jeg skjelte ut sønnen min for hardt. Jeg bør være rolig mens jeg korrigerer ham i fremtiden. ”“Hvis jeg fortsetter å kjøre fort, kan jeg skade noen eller få en bot. Jeg burde redusere farten. "Disse uttalelsene er litt annerledes fordi de fokuserer på et bestemt aspekt ved atferd som et individ ønsker å forbedre. De er konstruktive snarere enn bare negative. Denne typen kritikk er ofte mer sannsynlig å føre til forbedret atferd og modifikasjoner av opplevde mangler.Overdreven selvkritiske tanker kan ofte ha sine røtter i negative erfaringer med omsorgspersoner i barndommen. Studier av relasjoner og tilknytning dannet mellom foreldre og andre primære omsorgspersoner viser at de tidligste båndene i livet ofte har en betydelig innvirkning på en persons fremtidige relasjoner, så vel som en persons følelse av selvtillit og ergenverdi. Når foreldre gir barn autonomi, oppfordrer dem til å prøve ting selv og lar dem gjøre feil uten kjeft og reprimander, er det mer sannsynlig at barn utvikler selvtillit og vokser opp med en følelse av trygghet når det gjelder sine egne valg.En mer autoritær foreldrestil, som kan være kontrollerende og preget av rigiditet, kan ha den effekten at de fremmer negative selvoppfatninger og en lav følelse av egenverd hos barn. Når barn føler seg avvist av foreldrene, ikke blir behandlet med varme og medfølelse, eller ofte blir kritisert, kan de være mer sannsynlig å vokse opp og bli mer kritiske ovenfor seg seg selv og andre.I dagens hovedsegment skal du få være med til en refleksjonsrunde hvor jeg nettopp adresserer selvkritikk og et mentalt liv preget av en negativ flertallsregjering.Takk for at du hører å SinnSyn. Hovedsegmentet i denne episoden var kun et kort utdrag for en lengre refleksjonsrunde omkring menneskets underliggende følelse av mangel og selvforakt som gir næring til ulike former for destruktive mestingsstrategier. Vi du høre hele foredraget, kan du gå til episode #27 på Patreon. Her finner du episoden som heter «Alle er litt avhengige». I tillegg finner du nærmere hundre andre poster fra denne podcasten. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå til min Patreon-side. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for dette prosjektet. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det! See acast.com/privacy for privacy and opt-out information.

Selvkritikk, eller tendensen til å være opptatt av egne feil og mangler, kan være en sunn måte å øke selvbevissthet og oppnå personlig vekst, men det kan også vise seg å være en alvorlig barriere for ens selvfølelse, selvtillit og sjelefred. Selvkritikk kan imidlertid bidra til at vi lærer av feil og skjerper oss på områder vi må utvikle, men i det selvkritikken blir overveldende, og de kritiske stemmene får hegemoni i vårt eget hode, vil selvkritikken gjøre langt mer skade enn godt.Et høyt nivå av selvkritikk som hindrer enkeltpersoner i å ta risiko, hevde sine meninger eller tro på sine egne evner, kan være direkte skadelig for livskvaliteten på nesten alle områder i livet. De som har et hode fullt av kristiske stemmer, bør sannsynligvis adressere dette problemet for å gjenvinne et mer balansert syn på seg selv og livet for øvrig. Man bør ikke gå rundt med en flertallsregjering i hodet som er kritisk til alt og alle, men hvordan får man egentlig regjeringsmakt i eget hodet når kritiske stemmer har overtaket? Mitt forslag er som vanlig å innse at: Alt du tenker og føler er feil, men mer om det senere i episoden.«The Levels of Self-Criticism» er en skala man bruker i utredning og klinisk arbeid. Skalaen over selvkritikk er utviklet i 2004 av Thompson og Zuroff. I denne modellen måler de to typene selvkritikk: komparativ og internalisert. Sammenlignende selvkritikk innebærer vanligvis å sammenligne seg selv med andre, od deretter konkludere med at man selv kommer til kort. Mennesker som er selvkritiske på denne måten, har ofte en tendens til å basere sin selvtillit på oppfatningen av hvordan andre føler om dem og kan se på andre individer som overlegne, kritiske og / eller fiendtlige. Å operere under troen på at man blir sett på en negativ måte, kan føre til at selvbildet tilpasser seg for å gjenspeile denne oppfatningen.Internalisert selvkritikk kan derimot innebære følelsen av at man umulig kan leve opp til personlige idealer eller standarder, og hele personens selvoppfattelse er gjennomsyret av en tro på at man er mangelfull, lite attraktiv, inkompetent eller uten særlig verdi. Dermed kan til og med suksess sees oppfattes som fiasko. For eksempel kan et individ som har et høyt nivå av internalisert selvkritikk få en A på en test, men fremdeles føle seg mislykket. Noen avskriver gode resultater som flaks, mens andre klarer ikke å føle stolthet eller glede ved egen prestasjoner fordi det er kun perfeksjon som aksepteres. Når de får toppkatrakter, er det bare som påkrevd, og ikke noe å glede seg over. Isteden tenker man at siden man ikke klarer perfeksjon på hver prøve, er man grunnleggende sett ikke god nok. Selvkritikk oppleves vanligvis som negative indre tanker om seg selv, eller mer spesifikt om ens oppførsel eller egenskaper. Når selvkritiske tanker gjelder bredt i stedet for å fokusere på en bestemt oppførsel, kan det være mer sannsynlig at de påvirker trivsel og livskvalitet på en nedslående måte.Her er noen eksempler på selvkritisk babling som til stadighet får overtaket i menneskers indre liv:"Jeg er en fiasko.""Jeg kan ikke gjøre noe riktig.""Jeg er ikke bra nok.""Jeg blir aldri bedre.»Ovennevnte uttalelser fokuserer ikke på noen spesiell atferd som kan forbedres. Snarere brukes et negativt tankesett på en altomfattende måte. Derfor kan de være mer sannsynlig at denne typen tanker og følelser bidrar til utviklingen av både fysiske og psykiske helseproblemer.Er er noen andre eksempler på selvkritikk son antar en litt annen karakter:"Jeg burde ikke ha vært våken så sent i går kveld."«Jeg så for mye på TV og studerte ikke til eksamen. Jeg kan ikke gjøre det lenger. "“Jeg skjelte ut sønnen min for hardt. Jeg bør være rolig mens jeg korrigerer ham i fremtiden. ”“Hvis jeg fortsetter å kjøre fort, kan jeg skade noen eller få en bot. Jeg burde redusere farten. "Disse uttalelsene er litt annerledes fordi de fokuserer på et bestemt aspekt ved atferd som et individ ønsker å forbedre. De er konstruktive snarere enn bare negative. Denne typen kritikk er ofte mer sannsynlig å føre til forbedret atferd og modifikasjoner av opplevde mangler.Overdreven selvkritiske tanker kan ofte ha sine røtter i negative erfaringer med omsorgspersoner i barndommen. Studier av relasjoner og tilknytning dannet mellom foreldre og andre primære omsorgspersoner viser at de tidligste båndene i livet ofte har en betydelig innvirkning på en persons fremtidige relasjoner, så vel som en persons følelse av selvtillit og ergenverdi. Når foreldre gir barn autonomi, oppfordrer dem til å prøve ting selv og lar dem gjøre feil uten kjeft og reprimander, er det mer sannsynlig at barn utvikler selvtillit og vokser opp med en følelse av trygghet når det gjelder sine egne valg.En mer autoritær foreldrestil, som kan være kontrollerende og preget av rigiditet, kan ha den effekten at de fremmer negative selvoppfatninger og en lav følelse av egenverd hos barn. Når barn føler seg avvist av foreldrene, ikke blir behandlet med varme og medfølelse, eller ofte blir kritisert, kan de være mer sannsynlig å vokse opp og bli mer kritiske ovenfor seg seg selv og andre.I dagens hovedsegment skal du få være med til en refleksjonsrunde hvor jeg nettopp adresserer selvkritikk og et mentalt liv preget av en negativ flertallsregjering.Takk for at du hører å SinnSyn. Hovedsegmentet i denne episoden var kun et kort utdrag for en lengre refleksjonsrunde omkring menneskets underliggende følelse av mangel og selvforakt som gir næring til ulike former for destruktive mestingsstrategier. Vi du høre hele foredraget, kan du gå til episode #27 på Patreon. Her finner du episoden som heter «Alle er litt avhengige». I tillegg finner du nærmere hundre andre poster fra denne podcasten. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå til min Patreon-side. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for dette prosjektet. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det! See acast.com/privacy for privacy and opt-out information.

Evnen til å sjonglere mange perspektiver, ha prefrontal cortex aktivert og opprettholde en undersøkende holdning både innover og utover, er kjennetegnet på en god terapeut. Som psykolog arbeider man med mennesker i krise og mennesker som sliter med blant annet angst og depresjon. Når jeg sitter i samtale med en deprimert person kan jeg til en viss grad sette meg inn i vedkommendes følelsesmessige matthet og den tilhørende negative tankegangen og vise versa. Dette har jeg muligheten til fordi pasienten forteller meg litt om sin situasjon og sin historie, og fordi jeg selv kan finne en resonans til mitt eget liv når det kommer til melankoli og opplevelser av maktesløshet og mistvil. De fleste har opplevd tunge perioder i livet og kan derfor til en viss grad relatere seg til den depressive grunnstemningen. På bakgrunn av dette kan jeg forsøke å være empatisk til stede for pasienten. Utfordringen kommer når pasientens fortvilede frustrasjon angriper noe vi har felles, nemlig terapiprosessen. Pasienten synes ikke at terapi hjelper og våre konsultasjoner er like meningsløse som resten av tilværelsen. Som terapeut kan man bli indignert av slike uttalelser som på sett og vis trekker både terapeutens kompetanse og behandlingen i tvil. Forteller du meg at jeg er en dårlig psykolog? Det er flere mulige svar på dette spørsmålet. Muligens er jeg en dårlig psykolog, noe jeg ikke kan forandre der og da, men må arbeide med på et senere tidspunkt. En annen mulighet er at pasientens følelse av håpløshet har angrepet min virkelighetsoppfattelse, hvor jeg for så vidt betrakter meg selv som en rimelig kompetent utøver av psykoterapi. Det springende punkt er hvordan man besvarer en slik devaluering. Man kan forsvare sin egen virkelighet og argumentere for at det vitterlig ikke er noe galt med behandlingen eller den psykologfaglige kompetansen i dette terapiforløpet, noe som impliserer at pasienten får ta den miserable behandlingsprosessen på sin egen kappe. Et slikt svar er neppe kurativt, og det synes å komme fra et ståsted som ikke evner å sette seg inn i det depressive eksistensnivået. Sannsynligvis vil pasienten utebli fra neste samtale og situasjonen har kanskje blitt ytterligere forverret. En depresjon bader hele livet i negative skygger, noe som er lidelsens uhyggelige vesen. Dersom man forstår og anerkjenner det, vil behovet for å forsvare sin egen virkelighet avta. Isteden kan man støtte pasientens opplevelse på en omsorgsfull måte og bekrefte at det må være forferdelig å føle at hele verden er meningsløs, og enda mer forbitret må det være at ikke engang behandlingen har noen velgjørende effekt. Min erfaring er at en slik kommentar gir behandlingen den effekten pasienten etterlyser. Å føle seg forstått og akseptert er det absolutte utgangspunktet for vekst i den terapeutiske prosessen. Man møter mennesker som er sinte, truende, farlige, nedtrykte, desperate, paniske og hysteriske, og det eneste som åpner situasjonen for forandring, er terapeutens evne til å forstå pasientens virkelighet. Dersom man klarer dette, vil man også være i stand til å uttrykke denne forståelsen på en måte som ikke er fordømmende, forsvarende eller på annet vis tilknappet og verdiladet. En slik aksept er ofte det avgjørende utgangspunkt for pasientens evne til å se seg selv og verden fra nye perspektiver, altså egge bevisstheten til nivåer av supplerende orienteringer. Når det gjelder en god psykoterapeut, bør vedkommende altså ha gode empatiske evner som kan trenge gjennom til andres perspektiver, og dette er forutsetningen for å bedrive akseptabel terapi. Men det holder ikke å forstå og akseptere (grønn). Terapeuten må også ha modighet og handlekraft nok til å utfordre den depressive posisjonen når alliansen er såpass sterk at den tåler forslag og kommentarer av en mer dirigerende karakter. I dette øyeblikket vil det sannsynligvis bli ganske høy temperatur i terapirommet fordi den konfirmerende terapeuten plutselig tar stilling i pasientens anliggende. «Jeg forstår at du er nedtrykt, føler at alt og alle har sviktet deg, men du trekker deg også unna alt og alle. Det er ikke lett å møte deg når du alltid forventer at andre uansett vil svikte deg. Det er som om du dømmer andre før de får en sjanse. Du har også et ansvar i disse relasjonene» En slik intervensjon er ikke lenger nøytral, men snarere statuerende og dermed verdiladet. Pasienten kan føle seg utfordret og muligens krenket og forarget, og i så fall beskyldes terapeuten for å være fordømmende og partisk. Han finner seg ikke i å bli sjikanert av sin egen terapeut som attpåtil er ansatt i det offentlig helsevesenet. Det blir dermed en amper stemning på kontoret og terapeuten blir konfrontert med sin fastsettende kommentar. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom kaller slike terapeutiske ”inngrep” for hard love. Terapeutens påpekninger av pasientens misligheter kan altså handle om en ærlig tilbakemelding, tøff kjærlighet, forankret i en god oversikt. En terapeut som derimot ramler ut med denne intervensjon fordi vedkommende er irritert eller blir rokket ved egne ubevisste konflikter, begår selv en urett fordi han tvinger sitt eget uavklarte perspektiv over på pasienten. Noen terapeuter gjør aldri dette, kanskje i frykt for å bli for dirigerende, noe som kan frarøve den terapeutiske prosessen nødvendig målrettethet og pasientens mulighet til å foreta konsekvente forandringer i eget liv. Klisjeen i denne sammenheng er psykoterapeuten som sitter tilbakelent og lytter i 45 minutter uten å bidra med annet enn små nikk og intetsigende kremt. En slik terapeut er livredd for å veilede pasienten og unngår rollen som retningsgivende medspiller i terapiprosessen. Årsaken er at en veiledende holdning krever at terapeuten tar stilling til en bestemt behandlingskurs, noe han vegrer seg for i kraft av sin egalitære og fordomsfrie holdning. Dersom han engasjerer seg i terapiens målsetninger, må han ta stilling og velge bort andre målsetninger, og det betraktes som formynderisk og politisk ukorrekt blant en del terapeutiske skoler. Dermed lener han seg tilbake og lar pasienten selv stake ut den terapeutiske kursen. Ofte vil denne ”prototypen” på en psykolog frustrere pasienter, hvis hovedproblem nettopp er å orientere seg i et følelsesliv og en tilværelse som har blitt kaotisk og uoversiktlig. En litt mer integrert og vågal terapeut forsøker å skape en oversikt i pasientens problemer og våger i større grad å komme med kommentarer av retningsgivende og stipulerende karakter. Det springende punktet er hele tiden på hvilket grunnlag terapeuten leverer sine verbale behandlingsgrep. Man må alltid være undersøkende innstilt både i møte med seg selv, og i møte med den andre. Jeg er ganske overbevist om at evnen til å sjonglere ganske mange perspektiver på en gang, ha prefrontal korteks aktivert til enhver tid, og opprettholde en undersøkende holdning både innover og utover, er kjennetegnet på en god terapeut. Nå skal du få være med inn i biblioterapi hvor jeg drodler litt mer over ulike innfallsvinkler og forståelser av depresjon. Hør hele epiosden i avspilleren øverst.Hør mer på Patreon.com/sinnsynDet siste segmentet i denne episoden var kun et kort utdrag fra en lengre refleksjonsrunde omkring depresjon og ulike forståelser av det depressive sinnelag. Vi du høre hele foredraget, kan du gå til episode #24 på Patreon. Denne episoden heter rett og slett «Depresjonens finurlige vesen» og den beveger seg videre innover i det depressive mørke, samtidig som det reflekteres over mulige veier tilbake til en liv utenfor døsskyggenes dal. I tillegg finner du nærmere hundre andre poster fra denne podcasten inne på min patreon-side. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå til Patreon.com/sinnsyn. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for denne podcsten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det! See acast.com/privacy for privacy and opt-out information.

Evnen til å sjonglere mange perspektiver, ha prefrontal cortex aktivert og opprettholde en undersøkende holdning både innover og utover, er kjennetegnet på en god terapeut. Som psykolog arbeider man med mennesker i krise og mennesker som sliter med blant annet angst og depresjon. Når jeg sitter i samtale med en deprimert person kan jeg til en viss grad sette meg inn i vedkommendes følelsesmessige matthet og den tilhørende negative tankegangen og vise versa. Dette har jeg muligheten til fordi pasienten forteller meg litt om sin situasjon og sin historie, og fordi jeg selv kan finne en resonans til mitt eget liv når det kommer til melankoli og opplevelser av maktesløshet og mistvil. De fleste har opplevd tunge perioder i livet og kan derfor til en viss grad relatere seg til den depressive grunnstemningen. På bakgrunn av dette kan jeg forsøke å være empatisk til stede for pasienten. Utfordringen kommer når pasientens fortvilede frustrasjon angriper noe vi har felles, nemlig terapiprosessen. Pasienten synes ikke at terapi hjelper og våre konsultasjoner er like meningsløse som resten av tilværelsen. Som terapeut kan man bli indignert av slike uttalelser som på sett og vis trekker både terapeutens kompetanse og behandlingen i tvil. Forteller du meg at jeg er en dårlig psykolog? Det er flere mulige svar på dette spørsmålet. Muligens er jeg en dårlig psykolog, noe jeg ikke kan forandre der og da, men må arbeide med på et senere tidspunkt. En annen mulighet er at pasientens følelse av håpløshet har angrepet min virkelighetsoppfattelse, hvor jeg for så vidt betrakter meg selv som en rimelig kompetent utøver av psykoterapi. Det springende punkt er hvordan man besvarer en slik devaluering. Man kan forsvare sin egen virkelighet og argumentere for at det vitterlig ikke er noe galt med behandlingen eller den psykologfaglige kompetansen i dette terapiforløpet, noe som impliserer at pasienten får ta den miserable behandlingsprosessen på sin egen kappe. Et slikt svar er neppe kurativt, og det synes å komme fra et ståsted som ikke evner å sette seg inn i det depressive eksistensnivået. Sannsynligvis vil pasienten utebli fra neste samtale og situasjonen har kanskje blitt ytterligere forverret. En depresjon bader hele livet i negative skygger, noe som er lidelsens uhyggelige vesen. Dersom man forstår og anerkjenner det, vil behovet for å forsvare sin egen virkelighet avta. Isteden kan man støtte pasientens opplevelse på en omsorgsfull måte og bekrefte at det må være forferdelig å føle at hele verden er meningsløs, og enda mer forbitret må det være at ikke engang behandlingen har noen velgjørende effekt. Min erfaring er at en slik kommentar gir behandlingen den effekten pasienten etterlyser. Å føle seg forstått og akseptert er det absolutte utgangspunktet for vekst i den terapeutiske prosessen. Man møter mennesker som er sinte, truende, farlige, nedtrykte, desperate, paniske og hysteriske, og det eneste som åpner situasjonen for forandring, er terapeutens evne til å forstå pasientens virkelighet. Dersom man klarer dette, vil man også være i stand til å uttrykke denne forståelsen på en måte som ikke er fordømmende, forsvarende eller på annet vis tilknappet og verdiladet. En slik aksept er ofte det avgjørende utgangspunkt for pasientens evne til å se seg selv og verden fra nye perspektiver, altså egge bevisstheten til nivåer av supplerende orienteringer. Når det gjelder en god psykoterapeut, bør vedkommende altså ha gode empatiske evner som kan trenge gjennom til andres perspektiver, og dette er forutsetningen for å bedrive akseptabel terapi. Men det holder ikke å forstå og akseptere (grønn). Terapeuten må også ha modighet og handlekraft nok til å utfordre den depressive posisjonen når alliansen er såpass sterk at den tåler forslag og kommentarer av en mer dirigerende karakter. I dette øyeblikket vil det sannsynligvis bli ganske høy temperatur i terapirommet fordi den konfirmerende terapeuten plutselig tar stilling i pasientens anliggende. «Jeg forstår at du er nedtrykt, føler at alt og alle har sviktet deg, men du trekker deg også unna alt og alle. Det er ikke lett å møte deg når du alltid forventer at andre uansett vil svikte deg. Det er som om du dømmer andre før de får en sjanse. Du har også et ansvar i disse relasjonene» En slik intervensjon er ikke lenger nøytral, men snarere statuerende og dermed verdiladet. Pasienten kan føle seg utfordret og muligens krenket og forarget, og i så fall beskyldes terapeuten for å være fordømmende og partisk. Han finner seg ikke i å bli sjikanert av sin egen terapeut som attpåtil er ansatt i det offentlig helsevesenet. Det blir dermed en amper stemning på kontoret og terapeuten blir konfrontert med sin fastsettende kommentar. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom kaller slike terapeutiske ”inngrep” for hard love. Terapeutens påpekninger av pasientens misligheter kan altså handle om en ærlig tilbakemelding, tøff kjærlighet, forankret i en god oversikt. En terapeut som derimot ramler ut med denne intervensjon fordi vedkommende er irritert eller blir rokket ved egne ubevisste konflikter, begår selv en urett fordi han tvinger sitt eget uavklarte perspektiv over på pasienten. Noen terapeuter gjør aldri dette, kanskje i frykt for å bli for dirigerende, noe som kan frarøve den terapeutiske prosessen nødvendig målrettethet og pasientens mulighet til å foreta konsekvente forandringer i eget liv. Klisjeen i denne sammenheng er psykoterapeuten som sitter tilbakelent og lytter i 45 minutter uten å bidra med annet enn små nikk og intetsigende kremt. En slik terapeut er livredd for å veilede pasienten og unngår rollen som retningsgivende medspiller i terapiprosessen. Årsaken er at en veiledende holdning krever at terapeuten tar stilling til en bestemt behandlingskurs, noe han vegrer seg for i kraft av sin egalitære og fordomsfrie holdning. Dersom han engasjerer seg i terapiens målsetninger, må han ta stilling og velge bort andre målsetninger, og det betraktes som formynderisk og politisk ukorrekt blant en del terapeutiske skoler. Dermed lener han seg tilbake og lar pasienten selv stake ut den terapeutiske kursen. Ofte vil denne ”prototypen” på en psykolog frustrere pasienter, hvis hovedproblem nettopp er å orientere seg i et følelsesliv og en tilværelse som har blitt kaotisk og uoversiktlig. En litt mer integrert og vågal terapeut forsøker å skape en oversikt i pasientens problemer og våger i større grad å komme med kommentarer av retningsgivende og stipulerende karakter. Det springende punktet er hele tiden på hvilket grunnlag terapeuten leverer sine verbale behandlingsgrep. Man må alltid være undersøkende innstilt både i møte med seg selv, og i møte med den andre. Jeg er ganske overbevist om at evnen til å sjonglere ganske mange perspektiver på en gang, ha prefrontal korteks aktivert til enhver tid, og opprettholde en undersøkende holdning både innover og utover, er kjennetegnet på en god terapeut. Nå skal du få være med inn i biblioterapi hvor jeg drodler litt mer over ulike innfallsvinkler og forståelser av depresjon. Hør hele epiosden i avspilleren øverst.Hør mer på Patreon.com/sinnsynDet siste segmentet i denne episoden var kun et kort utdrag fra en lengre refleksjonsrunde omkring depresjon og ulike forståelser av det depressive sinnelag. Vi du høre hele foredraget, kan du gå til episode #24 på Patreon. Denne episoden heter rett og slett «Depresjonens finurlige vesen» og den beveger seg videre innover i det depressive mørke, samtidig som det reflekteres over mulige veier tilbake til en liv utenfor døsskyggenes dal. I tillegg finner du nærmere hundre andre poster fra denne podcasten inne på min patreon-side. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå til Patreon.com/sinnsyn. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for denne podcsten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det! See acast.com/privacy for privacy and opt-out information.

Jeg føler en slags ambivalens etter å ha lagt ut Podkast E103 (Instaface detox) Mest fordi jeg er på vei til å åpne et nytt kapittel. Tanken er å unngå Facebook og Instagram i overskuelig fremtid. Isteden skal jeg fokusere på den kreative delen av meg selv. Derfor dro jeg igang en ny podkast bare et par timer etter lanseringen av E103. Ideen til podden har jeg stjålet fra en engelsk fotograf og podkaster. Konseptet er enkelt: Ta med kamera og lydopptaker på en vandring og fotografer, samtidig som du forteller lytteren - i dette tilfellet deg - hva du ser og hvordan du opplever det. Underveis kan du ta sidespor og omveier for å snakke om ting som faller deg inn. Det blir en slags lokal oppdagelsesreise eller reisebrev. Håper du liker podkasten. Husk at du kan gå inn på https://www.kaitrulsen.com/detkreative og se bilder fra den filosofiske fotovandringen. 

Disse to designerne tenker at 17. mai-sløyfen ikke trenger å være av papp fra Kina! Isteden finner de hjørnesteinsbedrifter i hjemlandet og mater maskinene dems med gull.

I denne første episoden av podcasten til Midtlivskrise i lycra møter du Atle Gran som er 46. Han veide 135 kilo for noen år siden og oppfylte kravene til slankeoperasjon, men istedenfor bestemte han seg for en livsstilsendring gjennom kosthold, trening og psykolog. Han gikk ned 45 kilo. I dag holder han foredrag på sykehus og andre steder om det han har gjort. Jeg møtte Atle gjennom et av arrangementene til bloggen, og synes historien hans er så interessant at den bør fortelles. I tillegg til at den kan hjelpe andre. Det blir flere podcaster framover ved ujevne mellomrom, og har du tips eller ønsker så ta kontakt med meg gjennom Facebook-siden til Midtlivskrise i lycra eller send meg en mail på bakkene(a)gmail.com.

Vestlandsligaen er samlet igjen. Vi må rydde opp og sette ny standard. Folk må skjerpe seg. VI må skjerpe oss. Vi gjør jo det stikk motsatte av det vi egentlig ønsker, sier Henning. Hvis du ønsker å høre og se mindre av noe, hvorfor smører du det da utover sosiale media? Isteden for å snakke om hva du ønsker å se mindre av, snakk heller om hva du ønsker å se mer av. Du har helt rett Henning.   Det å være modig handler som kjent ikke om å være uredd. Derimot dreier det seg om å trosse frykten og trå utenfor komfortsonen. Lettere sagt enn gjort? Selvfølgelig er det det. Hvis det var lett ville alle gjort det, ikke sant?  Hva gjør vi mannfolk når vi skal snakke om følelser? Tuller det bort? Ikke alltid. Også her handler det om å være modig. Men finn noen som ønsker å høre sannheten. For vi finnes. Noen ganger handler det rett og slett om timing. Men ikke alltid. Følelser kan være overveldende og litt kinkig å håndtere, selv for profesjonelle foredragsholdere. Det gjelder det å øve for alt går så mye lettere da. Men bare så det er sagt Henning: Det er karamellen som skal suges på. Ikke kamelen. Den skal svelges. Takk til Marthe Valle for at vi fikk låne sangen "Modig". Vi digger deg, Marthe! Vi sender også en hilsen til Prinsesse Martha fordi du gønner på og er den du ønsker å være. Til slutt sender vi en "shout out" til @Kaffifilterpoesi for at også du har tatt steget ut og deler din ordkunst med oss.    FINN KAI PÅ NETT: https://www.instagram.com/kai_trulsen/ https://www.facebook.com/KycerKai/ https://www.kaitrulsen.com   FINN VIDAR PÅ NETT: https://www.instagram.com/vidar_hansen/ https://www.vidarhansen.com   FINN HENNING PÅ NETT: https://www.instagram.com/henningaarekol https://www.dagenerdin.no   @Kaffifilterpoesi på Instagram: https://www.instagram.com/kaffifilterpoesi/   Marthe Valle på Facebook: https://www.facebook.com/marthevallemusic/      

Det er ikke bare-bare når en TV-serien du har sett på i åtte år plutselig er slutt. Isteden for å gå gjennom de fem stadiene av sorg hjelper Serieprat deg å hoppe rett til aksept-biten, og gir deg seks nye og gamle TV-serier som kan dempe på GoT-abstinensen. See acast.com/privacy for privacy and opt-out information.

I dagens episode snakker jeg med Jan Terje Einarsmo som er enhetsleder for miljøterapeutiske tjenester i Mandal. Vi kommer innom flere temaer i løpet av en drøy time. Vi snakker om hva som kjennetegner en god hjelper, mental styrke, selvinnsikt i hjelper-rollen, gode miljøer versus destruktive miljøer og hva det vil si å være hjelpekåt.Som psykoterapeut har jeg jobbet som hjelper i snart 14 år. Jeg har møtt mange gode terapeuter og hjelpere, og jeg har møtt mange som har brent seg på sitt glødende engasjement for andre mennesker. Engasjement er bra, men man skal være litt påpasselig med måten man engasjerer seg på. Jeg mener at noen mennesker, eller ganske mange mennesker, har en form for empati som er feilslått. De bryr seg om andre mennesker på en så intens måte at det går ut over dem selv, samtidig som det undergraver andres evner til å hjelpe seg selv. I tråd med psykologiprofessor, Paul Bloom, mener jeg at empatiske evner kan være like skakk-kjørte som følelser av frykt, og skakk-kjørt frykt kaller vi som regel for angst. Paul Bloom har skrevet en hel bok hvor han anbefaler det han kaller for rasjonell empati, og dette betrakter jeg som et særdeles viktig innspill til alle som vil fungere som gode medmennesker.Empati dreier seg om evnen til å leve seg inn i andre mennesker. Når vi ser noen som lider, kan vi til og med oppnå en så sterk innlevelse at vi nærmest føler det samme. Vi har blant annet noe som heter speilnevroner som kan iverksette opplevelser som på sett og vis mimer den andres følelser og sinnstemninger. På denne måten kan vi forstå hvordan det er å være den andre, og vi kan etablere omsorg og empati på bakgrunn av denne formen for innlevelse. Problemet er at empati fundert på tett emosjonell innlevelse, ofte fører til at den andres lidelse nærmest tar bolig i hjelperen, og sånn sett oppnår vi to mennesker med smerte, og det er ikke nødvendigvis en god ting. En hjelper bør ikke overta andres smerte, først og fremst fordi det kan hindre dem i å yte den beste hjelpen. Isteden bør vi tilstrebe en form for innlevelse som anerkjenner den andre, men ikke overtar smerten. Når jeg går hjem fra jobb og plutselig tenker på en pasient som er i dyp krise, pleier jeg å tenke at det er en god ting. Det er ikke noe som frarøver meg søvn, gjør meg stresset eller tungsindig. Omtanke for pasienter utenom jobb gir meg snarere en slags pekepinn på at jeg bryr meg. Jeg har en viss omsorg i meg, og det ser jeg på som en god ting. Med andre ord kan jeg tenke på andres smerte og få en god følelse. Jeg får ikke en god følelse fordi at de har det vondt, men fordi jeg er en person som faktisk bryr meg om det. I en slik posisjon ser jeg den andres smerte, men jeg overtar den ikke. Jeg bryr meg med den distansen som skal til for å fungere som en god hjelper.Dessuten er vår evne til å bry oss om andre ganske snever. Vi byr oss mer om en venn som har brukket beinet enn om global oppvarming. Våre empatiske evner er ofte ganske lokalt orientert, og vi bryr oss om de som er rett foran nesa på oss, og da kan vi prioritere dem uten å se at prioriteringen får negative konsekvenser for andre på litt lengste sikt. Eksempelvis kan jeg ha mennesker i behandling i lang tid, selv om de ikke har noe mer å hente i psykoterapi. Jeg føler meg imidlertid snill og omsorgsfull fordi pasienten gir uttrykk for at det er godt å ha noen å prate med. Når jeg sier ja til en slik ordning, bruker jeg tiden til en potensiell pasient som står på venteliste og kunne hatt mye mer utbytte av denne tiden.Det finnes også mange hjelpere som er så opptatt av å gjøre en god jobb at de overtar livet til en trengende person uten å innse at deres involvering gjør pasienten mer og mer hjelpeløs. Det er en regel som sier at man aldri skal hjelpe noen med noe de kunne klart selv. Da må man sitte å se på at en person med angst ringer NAV med en puls på 150, voldsomme svettetokter og pustebesvær. Jeg kunne ringt på veien av pasienten og fikset saken i løpet av noen minutter. Pasienten hadde blitt takknemlig, jeg hadde følt meg hjelpsom og alt ville vært vel, bortsett fra at denne typen tjenester på lang sikt er det vi kaller bjørnetjenester. Vi får det bedre i øyeblikket, men indirekte har jeg også signalisert at pasienten måtte ha hjelp til å ringe NAV, og denne subtile beskjeden kan forsterke pasientens avhengige mønstre og følelse av hjelpeløshet på lengre sikt. Det kan ligne litt på narkomani: En rusmisbruker føler seg mye bedre i det øyeblikket rusen begynner å fungere, men på lengre sikt kan det være svært skadelig.I det siste har jeg lest boken til Paul Bloom som heter «Against empathy». Det er en litt krass tittel, men faktum er at mange mennesker går rundt med empatiske evner som sørger for at de tar moralsk forkastelige veivalg. Før jeg tar deg med til Mandal, skal jeg spille av en kort vignett hvor Paul Bloom oppsummerer sitt korstog mot empati. Deretter skal du altså få høre en lengre samtale jeg hadde på en fagdag om «recovery» eller perspektiver på «tilfriskning» i Mandal i mai 2018.Hvis du liker denne podcasten, håper jeg du gir den en tilbakemelding her på siden eller i iTunes. Det er blant annet tilbakemeldinger i iTunes som sørger for at SinnSyn blir sett og plukket opp av flere mennesker. Målet vårt er å spre kunnskap og interesse for menneskets indre liv i et filosofisk eller psykologisk perspektiv til så mange som mulig. Du kan hjelpe oss ved å anbefale lodden til folk du kjenner, dele den i sosiale medier eller gi den stjerner og kommentarer i iTunes. Alle monner drar, og tusen takk til alle dere som allerede har gjort dette. Det varmer og lese de særdeles positive innspillene i kommentarfeltene på iTunes. Ellers nevner jeg til det kjedsommelige at jeg har tre bøker for salg her på WebPsykologens bokhandel. To av bøkene handler om selvfølelse, selvbilde og perspektiver på selvutvikling, mens min nyeste bok, Psykologens journal, handler om de store spørsmålene i livet. Psykologens journal handler om mitt møte med religion. Jeg er ikke religiøs, men jeg liker å snakke med folks om mener noe annet enn meg selv. Jeg tror at meningsforskjeller kan ta oss dypere inn i de vanskelige spørsmålene. I Psykologens journal forsøker jeg å nærme meg døden, meningen med livet, fordeler og ulemper ved mytologi og religion samt en rekke andre temaer som spiller på våre mest grunnleggende eksistensielle vilkår. Kjøper du bøkene fra WebPsykologens «bokhandel», får du den beste prisen med gratis frakt og rask levering.TAKK FOR AT DU HØRER PÅ OG TAKK FOR DIN STØTTESondre Risholm Liverød har skrevet tre bøker om psykologi og selvutvikling for fagfolk og folk flest, og de kan anskaffes fra WebPsykologens bokhandel. Her får man bøkene til best pris med gratis frakt og rask levering. WebPsykologen ønsker å spre kunnskap om psykisk helse til så mange som mulig, og det skal være gratis og lett tilgjengelig. Vi er opptatt av å formidle psykologi, filosofi og nye redskaper for å tenke annerledes. Vi håper at det vi gjør kan stimulere alle som er litt interessert i psykologi og menneskets muligheter for vekst og utvikling. Det er imidlertid mye jobb å holde liv i nettsiden og podcasten, og dersom du setter pris på dette arbeidet, kan du først og fremst støtte prosjektet ved å kjøpe bøkene mine fra WebPsykologen.no. Du kan også støtte prosjektet ved å dele det i sosiale medier, anbefale SinnSyn til venner og bekjente, skrive om tematikk fra SinnSyn i din egen blogg eller nevne webpsykologen på din egen podcast. Det er også veldig verdifullt med tilbakemeldinger i iTunes. Stjerner i iTunes forteller at podcasten faller i smak, og da vil iTunes holde den synlig på sine topplister og anbefalinger. Jeg er veldig takknemlig for all den støtte vi allerede har fått, og vil takke på forhånd til dere som har til hensikt å anbefale oss til flere. TAKK! Kilde:Bloom, Paul (2016) Against Empathy: The Case for Rational Compassion. New York: EccoAv Sondre Risholm LiverødPsykologspesialistWebPsykologen.no Få tilgang til ALT ekstramateriale som medlem på SinnSyns Mentale Helsestudio via SinnSyn-appen her: https://www.webpsykologen.no/et-mentalt-helsestudio-i-lomma/ eller som Patreon-Medlem her: https://www.patreon.com/sinnsyn. For reklamefri pod og bonus-episoder kan du bli SinnSyn Pluss abonnent her https://plus.acast.com/s/sinnsyn. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I dagens episode snakker jeg med Jan Terje Einarsmo som er enhetsleder for miljøterapeutiske tjenester i Mandal. Vi kommer innom flere temaer i løpet av en drøy time. Vi snakker om hva som kjennetegner en god hjelper, mental styrke, selvinnsikt i hjelper-rollen, gode miljøer versus destruktive miljøer og hva det vil si å være hjelpekåt.Som psykoterapeut har jeg jobbet som hjelper i snart 14 år. Jeg har møtt mange gode terapeuter og hjelpere, og jeg har møtt mange som har brent seg på sitt glødende engasjement for andre mennesker. Engasjement er bra, men man skal være litt påpasselig med måten man engasjerer seg på. Jeg mener at noen mennesker, eller ganske mange mennesker, har en form for empati som er feilslått. De bryr seg om andre mennesker på en så intens måte at det går ut over dem selv, samtidig som det undergraver andres evner til å hjelpe seg selv. I tråd med psykologiprofessor, Paul Bloom, mener jeg at empatiske evner kan være like skakk-kjørte som følelser av frykt, og skakk-kjørt frykt kaller vi som regel for angst. Paul Bloom har skrevet en hel bok hvor han anbefaler det han kaller for rasjonell empati, og dette betrakter jeg som et særdeles viktig innspill til alle som vil fungere som gode medmennesker.Empati dreier seg om evnen til å leve seg inn i andre mennesker. Når vi ser noen som lider, kan vi til og med oppnå en så sterk innlevelse at vi nærmest føler det samme. Vi har blant annet noe som heter speilnevroner som kan iverksette opplevelser som på sett og vis mimer den andres følelser og sinnstemninger. På denne måten kan vi forstå hvordan det er å være den andre, og vi kan etablere omsorg og empati på bakgrunn av denne formen for innlevelse. Problemet er at empati fundert på tett emosjonell innlevelse, ofte fører til at den andres lidelse nærmest tar bolig i hjelperen, og sånn sett oppnår vi to mennesker med smerte, og det er ikke nødvendigvis en god ting. En hjelper bør ikke overta andres smerte, først og fremst fordi det kan hindre dem i å yte den beste hjelpen. Isteden bør vi tilstrebe en form for innlevelse som anerkjenner den andre, men ikke overtar smerten. Når jeg går hjem fra jobb og plutselig tenker på en pasient som er i dyp krise, pleier jeg å tenke at det er en god ting. Det er ikke noe som frarøver meg søvn, gjør meg stresset eller tungsindig. Omtanke for pasienter utenom jobb gir meg snarere en slags pekepinn på at jeg bryr meg. Jeg har en viss omsorg i meg, og det ser jeg på som en god ting. Med andre ord kan jeg tenke på andres smerte og få en god følelse. Jeg får ikke en god følelse fordi at de har det vondt, men fordi jeg er en person som faktisk bryr meg om det. I en slik posisjon ser jeg den andres smerte, men jeg overtar den ikke. Jeg bryr meg med den distansen som skal til for å fungere som en god hjelper.Dessuten er vår evne til å bry oss om andre ganske snever. Vi byr oss mer om en venn som har brukket beinet enn om global oppvarming. Våre empatiske evner er ofte ganske lokalt orientert, og vi bryr oss om de som er rett foran nesa på oss, og da kan vi prioritere dem uten å se at prioriteringen får negative konsekvenser for andre på litt lengste sikt. Eksempelvis kan jeg ha mennesker i behandling i lang tid, selv om de ikke har noe mer å hente i psykoterapi. Jeg føler meg imidlertid snill og omsorgsfull fordi pasienten gir uttrykk for at det er godt å ha noen å prate med. Når jeg sier ja til en slik ordning, bruker jeg tiden til en potensiell pasient som står på venteliste og kunne hatt mye mer utbytte av denne tiden.Det finnes også mange hjelpere som er så opptatt av å gjøre en god jobb at de overtar livet til en trengende person uten å innse at deres involvering gjør pasienten mer og mer hjelpeløs. Det er en regel som sier at man aldri skal hjelpe noen med noe de kunne klart selv. Da må man sitte å se på at en person med angst ringer NAV med en puls på 150, voldsomme svettetokter og pustebesvær. Jeg kunne ringt på veien av pasienten og fikset saken i løpet av noen minutter. Pasienten hadde blitt takknemlig, jeg hadde følt meg hjelpsom og alt ville vært vel, bortsett fra at denne typen tjenester på lang sikt er det vi kaller bjørnetjenester. Vi får det bedre i øyeblikket, men indirekte har jeg også signalisert at pasienten måtte ha hjelp til å ringe NAV, og denne subtile beskjeden kan forsterke pasientens avhengige mønstre og følelse av hjelpeløshet på lengre sikt. Det kan ligne litt på narkomani: En rusmisbruker føler seg mye bedre i det øyeblikket rusen begynner å fungere, men på lengre sikt kan det være svært skadelig.I det siste har jeg lest boken til Paul Bloom som heter «Against empathy». Det er en litt krass tittel, men faktum er at mange mennesker går rundt med empatiske evner som sørger for at de tar moralsk forkastelige veivalg. Før jeg tar deg med til Mandal, skal jeg spille av en kort vignett hvor Paul Bloom oppsummerer sitt korstog mot empati. Deretter skal du altså få høre en lengre samtale jeg hadde på en fagdag om «recovery» eller perspektiver på «tilfriskning» i Mandal i mai 2018.Hvis du liker denne podcasten, håper jeg du gir den en tilbakemelding her på siden eller i iTunes. Det er blant annet tilbakemeldinger i iTunes som sørger for at SinnSyn blir sett og plukket opp av flere mennesker. Målet vårt er å spre kunnskap og interesse for menneskets indre liv i et filosofisk eller psykologisk perspektiv til så mange som mulig. Du kan hjelpe oss ved å anbefale lodden til folk du kjenner, dele den i sosiale medier eller gi den stjerner og kommentarer i iTunes. Alle monner drar, og tusen takk til alle dere som allerede har gjort dette. Det varmer og lese de særdeles positive innspillene i kommentarfeltene på iTunes. Ellers nevner jeg til det kjedsommelige at jeg har tre bøker for salg her på WebPsykologens bokhandel. To av bøkene handler om selvfølelse, selvbilde og perspektiver på selvutvikling, mens min nyeste bok, Psykologens journal, handler om de store spørsmålene i livet. Psykologens journal handler om mitt møte med religion. Jeg er ikke religiøs, men jeg liker å snakke med folks om mener noe annet enn meg selv. Jeg tror at meningsforskjeller kan ta oss dypere inn i de vanskelige spørsmålene. I Psykologens journal forsøker jeg å nærme meg døden, meningen med livet, fordeler og ulemper ved mytologi og religion samt en rekke andre temaer som spiller på våre mest grunnleggende eksistensielle vilkår. Kjøper du bøkene fra WebPsykologens «bokhandel», får du den beste prisen med gratis frakt og rask levering.TAKK FOR AT DU HØRER PÅ OG TAKK FOR DIN STØTTESondre Risholm Liverød har skrevet tre bøker om psykologi og selvutvikling for fagfolk og folk flest, og de kan anskaffes fra WebPsykologens bokhandel. Her får man bøkene til best pris med gratis frakt og rask levering. WebPsykologen ønsker å spre kunnskap om psykisk helse til så mange som mulig, og det skal være gratis og lett tilgjengelig. Vi er opptatt av å formidle psykologi, filosofi og nye redskaper for å tenke annerledes. Vi håper at det vi gjør kan stimulere alle som er litt interessert i psykologi og menneskets muligheter for vekst og utvikling. Det er imidlertid mye jobb å holde liv i nettsiden og podcasten, og dersom du setter pris på dette arbeidet, kan du først og fremst støtte prosjektet ved å kjøpe bøkene mine fra WebPsykologen.no. Du kan også støtte prosjektet ved å dele det i sosiale medier, anbefale SinnSyn til venner og bekjente, skrive om tematikk fra SinnSyn i din egen blogg eller nevne webpsykologen på din egen podcast. Det er også veldig verdifullt med tilbakemeldinger i iTunes. Stjerner i iTunes forteller at podcasten faller i smak, og da vil iTunes holde den synlig på sine topplister og anbefalinger. Jeg er veldig takknemlig for all den støtte vi allerede har fått, og vil takke på forhånd til dere som har til hensikt å anbefale oss til flere. TAKK! Kilde:Bloom, Paul (2016) Against Empathy: The Case for Rational Compassion. New York: EccoAv Sondre Risholm LiverødPsykologspesialistWebPsykologen.no See acast.com/privacy for privacy and opt-out information.

I dagens episode snakker jeg med Jan Terje Einarsmo som er enhetsleder for miljøterapeutiske tjenester i Mandal. Vi kommer innom flere temaer i løpet av en drøy time. Vi snakker om hva som kjennetegner en god hjelper, mental styrke, selvinnsikt i hjelper-rollen, gode miljøer versus destruktive miljøer og hva det vil si å være hjelpekåt.Som psykoterapeut har jeg jobbet som hjelper i snart 14 år. Jeg har møtt mange gode terapeuter og hjelpere, og jeg har møtt mange som har brent seg på sitt glødende engasjement for andre mennesker. Engasjement er bra, men man skal være litt påpasselig med måten man engasjerer seg på. Jeg mener at noen mennesker, eller ganske mange mennesker, har en form for empati som er feilslått. De bryr seg om andre mennesker på en så intens måte at det går ut over dem selv, samtidig som det undergraver andres evner til å hjelpe seg selv. I tråd med psykologiprofessor, Paul Bloom, mener jeg at empatiske evner kan være like skakk-kjørte som følelser av frykt, og skakk-kjørt frykt kaller vi som regel for angst. Paul Bloom har skrevet en hel bok hvor han anbefaler det han kaller for rasjonell empati, og dette betrakter jeg som et særdeles viktig innspill til alle som vil fungere som gode medmennesker.Empati dreier seg om evnen til å leve seg inn i andre mennesker. Når vi ser noen som lider, kan vi til og med oppnå en så sterk innlevelse at vi nærmest føler det samme. Vi har blant annet noe som heter speilnevroner som kan iverksette opplevelser som på sett og vis mimer den andres følelser og sinnstemninger. På denne måten kan vi forstå hvordan det er å være den andre, og vi kan etablere omsorg og empati på bakgrunn av denne formen for innlevelse. Problemet er at empati fundert på tett emosjonell innlevelse, ofte fører til at den andres lidelse nærmest tar bolig i hjelperen, og sånn sett oppnår vi to mennesker med smerte, og det er ikke nødvendigvis en god ting. En hjelper bør ikke overta andres smerte, først og fremst fordi det kan hindre dem i å yte den beste hjelpen. Isteden bør vi tilstrebe en form for innlevelse som anerkjenner den andre, men ikke overtar smerten. Når jeg går hjem fra jobb og plutselig tenker på en pasient som er i dyp krise, pleier jeg å tenke at det er en god ting. Det er ikke noe som frarøver meg søvn, gjør meg stresset eller tungsindig. Omtanke for pasienter utenom jobb gir meg snarere en slags pekepinn på at jeg bryr meg. Jeg har en viss omsorg i meg, og det ser jeg på som en god ting. Med andre ord kan jeg tenke på andres smerte og få en god følelse. Jeg får ikke en god følelse fordi at de har det vondt, men fordi jeg er en person som faktisk bryr meg om det. I en slik posisjon ser jeg den andres smerte, men jeg overtar den ikke. Jeg bryr meg med den distansen som skal til for å fungere som en god hjelper.Dessuten er vår evne til å bry oss om andre ganske snever. Vi byr oss mer om en venn som har brukket beinet enn om global oppvarming. Våre empatiske evner er ofte ganske lokalt orientert, og vi bryr oss om de som er rett foran nesa på oss, og da kan vi prioritere dem uten å se at prioriteringen får negative konsekvenser for andre på litt lengste sikt. Eksempelvis kan jeg ha mennesker i behandling i lang tid, selv om de ikke har noe mer å hente i psykoterapi. Jeg føler meg imidlertid snill og omsorgsfull fordi pasienten gir uttrykk for at det er godt å ha noen å prate med. Når jeg sier ja til en slik ordning, bruker jeg tiden til en potensiell pasient som står på venteliste og kunne hatt mye mer utbytte av denne tiden.Det finnes også mange hjelpere som er så opptatt av å gjøre en god jobb at de overtar livet til en trengende person uten å innse at deres involvering gjør pasienten mer og mer hjelpeløs. Det er en regel som sier at man aldri skal hjelpe noen med noe de kunne klart selv. Da må man sitte å se på at en person med angst ringer NAV med en puls på 150, voldsomme svettetokter og pustebesvær. Jeg kunne ringt på veien av pasienten og fikset saken i løpet av noen minutter. Pasienten hadde blitt takknemlig, jeg hadde følt meg hjelpsom og alt ville vært vel, bortsett fra at denne typen tjenester på lang sikt er det vi kaller bjørnetjenester. Vi får det bedre i øyeblikket, men indirekte har jeg også signalisert at pasienten måtte ha hjelp til å ringe NAV, og denne subtile beskjeden kan forsterke pasientens avhengige mønstre og følelse av hjelpeløshet på lengre sikt. Det kan ligne litt på narkomani: En rusmisbruker føler seg mye bedre i det øyeblikket rusen begynner å fungere, men på lengre sikt kan det være svært skadelig.I det siste har jeg lest boken til Paul Bloom som heter «Against empathy». Det er en litt krass tittel, men faktum er at mange mennesker går rundt med empatiske evner som sørger for at de tar moralsk forkastelige veivalg. Før jeg tar deg med til Mandal, skal jeg spille av en kort vignett hvor Paul Bloom oppsummerer sitt korstog mot empati. Deretter skal du altså få høre en lengre samtale jeg hadde på en fagdag om «recovery» eller perspektiver på «tilfriskning» i Mandal i mai 2018.Hvis du liker denne podcasten, håper jeg du gir den en tilbakemelding her på siden eller i iTunes. Det er blant annet tilbakemeldinger i iTunes som sørger for at SinnSyn blir sett og plukket opp av flere mennesker. Målet vårt er å spre kunnskap og interesse for menneskets indre liv i et filosofisk eller psykologisk perspektiv til så mange som mulig. Du kan hjelpe oss ved å anbefale lodden til folk du kjenner, dele den i sosiale medier eller gi den stjerner og kommentarer i iTunes. Alle monner drar, og tusen takk til alle dere som allerede har gjort dette. Det varmer og lese de særdeles positive innspillene i kommentarfeltene på iTunes. Ellers nevner jeg til det kjedsommelige at jeg har tre bøker for salg her på WebPsykologens bokhandel. To av bøkene handler om selvfølelse, selvbilde og perspektiver på selvutvikling, mens min nyeste bok, Psykologens journal, handler om de store spørsmålene i livet. Psykologens journal handler om mitt møte med religion. Jeg er ikke religiøs, men jeg liker å snakke med folks om mener noe annet enn meg selv. Jeg tror at meningsforskjeller kan ta oss dypere inn i de vanskelige spørsmålene. I Psykologens journal forsøker jeg å nærme meg døden, meningen med livet, fordeler og ulemper ved mytologi og religion samt en rekke andre temaer som spiller på våre mest grunnleggende eksistensielle vilkår. Kjøper du bøkene fra WebPsykologens «bokhandel», får du den beste prisen med gratis frakt og rask levering.TAKK FOR AT DU HØRER PÅ OG TAKK FOR DIN STØTTESondre Risholm Liverød har skrevet tre bøker om psykologi og selvutvikling for fagfolk og folk flest, og de kan anskaffes fra WebPsykologens bokhandel. Her får man bøkene til best pris med gratis frakt og rask levering. WebPsykologen ønsker å spre kunnskap om psykisk helse til så mange som mulig, og det skal være gratis og lett tilgjengelig. Vi er opptatt av å formidle psykologi, filosofi og nye redskaper for å tenke annerledes. Vi håper at det vi gjør kan stimulere alle som er litt interessert i psykologi og menneskets muligheter for vekst og utvikling. Det er imidlertid mye jobb å holde liv i nettsiden og podcasten, og dersom du setter pris på dette arbeidet, kan du først og fremst støtte prosjektet ved å kjøpe bøkene mine fra WebPsykologen.no. Du kan også støtte prosjektet ved å dele det i sosiale medier, anbefale SinnSyn til venner og bekjente, skrive om tematikk fra SinnSyn i din egen blogg eller nevne webpsykologen på din egen podcast. Det er også veldig verdifullt med tilbakemeldinger i iTunes. Stjerner i iTunes forteller at podcasten faller i smak, og da vil iTunes holde den synlig på sine topplister og anbefalinger. Jeg er veldig takknemlig for all den støtte vi allerede har fått, og vil takke på forhånd til dere som har til hensikt å anbefale oss til flere. TAKK! Kilde:Bloom, Paul (2016) Against Empathy: The Case for Rational Compassion. New York: EccoAv Sondre Risholm LiverødPsykologspesialistWebPsykologen.no See acast.com/privacy for privacy and opt-out information.

Han kjempet sammen med Fidel Castro på Cuba og drømte om revolusjon i hele Latin- Amerika. Isteden endte hans dager langt inne i den bolivianske jungelen, henrettet av regjeringssoldater, bare 39 år gammel. I dag, 9. oktober, er det nøyaktig 50 år siden revolusjonens posterboy Che Guevara ble drept. Han er geriljalederen som ble kapitalismens merkevare. Hva hadde han sagt til det selv?

I Danmark ble ikke 1814-jubileet i fjor like stort som her i Norge. Isteden markerte danskene at det var 150 år siden 1864. Og det var en markering, ikke en feiring. FOR dette var året da Danmarks plass på Europa-kartet som liten og ubetydelig småstat, ble slått fast en gang for alle - gjennom en borgerkrig som er lite kjent i Norge. Den danske historikeren Rasmus Glenthøj forteller. Reporter er Halfdan Bleken