Podcasts about kulturhistorisk museum

I den eksklusive schweiziske bjergby Davos løb årets World Economic Forum af stablen i sidste uge. Her mødtes Oscar-vindere med oliechefer, tech-iværksættere, regeringsledere og popstjerner. Men hvad er det her for et sted? Og hvad er det ved WEF, der gør forummet til en central for spekulationer og konspirationsteorier? Det norske kulturministerium har besluttet, at tre antikke, afghanske mønter skal sættes til salg på en åben auktion. Kulturhistorisk Museum i Norge er uenig i den beslutning. De argumenterer for, at mønterne ikke bør sættes til salg, fordi de kan betragtes som kulturarv. Vi taler med en samlingschef ved Nationalmuseet om traditionerne for at sælge kulturarv. Værter: Linnea Albinus Lande og Jesper Dein.

I episode 30 av podcasten snakker jeg, Svein Vatsvåg Nielsen, med Kristine Ødeby Haugan ved Kulturhistorisk Museum i Oslo. Hun publiserte i Primitive Tider en rapport om de nylig oppdagete middelaldergravene på Avaldsnes på Karmøy. Hør oss prate om Avaldsnes som maktsenter på 1300-tallet, oppdagelsen av gravene og ikke minst tankene til Kristine om hvorfor noen ble gravlagt under et kastell i middelalderen.

Havets bund er fuld af skibsvrag, der fortæller historier om krig, uvejr og ulykker. I dagens program dykker vi ned under havets overflade og ser nærmere på, hvilke vrag - og historier - man har fundet ud for de danske kyster. Medvirkende: Gert Normann Andersen, direktør på Sea War Museum Jutland, og Jan Bill, professor ved Oslo Universitet og samlingsansvarlig for vikingeskibssamlingen på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Vært: Maja JensenSee omnystudio.com/listener for privacy information.

Wolfgang Wee Uncut #187: Are Søberg er økonom, redaktør og spaltist, og kjent for sitt arbeid med Sløseriombudsmannen på Facebook. Se hele episoden her: https://youtu.be/7NnZ2U4e0ZA ⭐️ Støtt WWU!Om du er fan av Wolfgang Wee Uncut, legg gjerne igjen en rating og en kommentar på Apple Podcast eller trykk på følgeknappen i Spotify. Det tar kun noen få sekunder, og betyr enormt mye for både podcastens synlighet og booking av gjester. Om du ønsker å støtte podcasten, kan du: ➡️ besøke Webshoppen➡️ bli medlem av Youtube-kanalen➡️ bli abonnent på Apple Podcast➡️ gjøre en liten donasjon via PayPal eller krypto (se under). ➡️ BTC-adresse: 35orbrWkscfxd9KzhPJ1YmSM9a5iSAt3N5➡️ ETH-adresse: 0x36A5D25E6B5F67FAC88d1aBbfC6484c04c91F599 Lenker:

Wolfgang Wee Uncut #187: Are Søberg er økonom, redaktør og spaltist, og kjent for sitt arbeid med Sløseriombudsmannen på Facebook.I denne episoden snakker vi om: Sløseriombudsmannen | Spinnville Bistandsprosjekter, Sløserikommisjonen, Trusler Mot Kunstnere, Morten Traavik, Dangfart Tønnessen, Magnus Vanebo, Ytringsfrihetskommisjonen, Kongshornet og Kulturhistorisk Museum, Alternative Statsbudsjett.Se hele episoden her: https://youtu.be/7NnZ2U4e0ZA⭐️ Støtt WWU!Om du er fan av Wolfgang Wee Uncut, legg gjerne igjen en rating og en kommentar på Apple Podcast eller trykk på følgeknappen i Spotify. Det tar kun noen få sekunder, og betyr enormt mye for både podcastens synlighet og booking av gjester.Om du kunne tenkt deg å støtte podcasten, kan du:➡️ besøke Webshoppen➡️ bli medlem av Youtube-kanalen➡️ bli abonnent på Apple Podcast➡️ gjøre en liten donasjon via PayPal eller krypto (se under).➡️ BTC-adresse: 35orbrWkscfxd9KzhPJ1YmSM9a5iSAt3N5➡️ ETH-adresse: 0x36A5D25E6B5F67FAC88d1aBbfC6484c04c91F599Lenker:

Wolfgang Wee Uncut #187: Are Søberg er økonom, redaktør og spaltist, og kjent for sitt arbeid med Sløseriombudsmannen på Facebook.I denne episoden snakker vi om: Sløseriombudsmannen | Spinnville Bistandsprosjekter, Sløserikommisjonen, Trusler Mot Kunstnere, Morten Traavik, Dangfart Tønnessen, Magnus Vanebo, Ytringsfrihetskommisjonen, Kongshornet og Kulturhistorisk Museum, Alternative Statsbudsjett.Se hele episoden her: https://youtu.be/7NnZ2U4e0ZA⭐️ Støtt WWU!Om du er fan av Wolfgang Wee Uncut, legg gjerne igjen en rating og en kommentar på Apple Podcast eller trykk på følgeknappen i Spotify. Det tar kun noen få sekunder, og betyr enormt mye for både podcastens synlighet og booking av gjester.Om du kunne tenkt deg å støtte podcasten, kan du:➡️ besøke Webshoppen➡️ bli medlem av Youtube-kanalen➡️ bli abonnent på Apple Podcast➡️ gjøre en liten donasjon via PayPal eller krypto (se under).➡️ BTC-adresse: 35orbrWkscfxd9KzhPJ1YmSM9a5iSAt3N5➡️ ETH-adresse: 0x36A5D25E6B5F67FAC88d1aBbfC6484c04c91F599Lenker:

Her er hudfargens kulturhistorie Medvirkende: Jon Røyne Kyllingstad, førsteamanuensis ved Kulturhistorisk Museum i Oslo

"Fiat lux" - la det bli lys ! Gud skaper verden med lys. Slik tenkte man i middelalderens kirkekunst, og det er også nøkkelen til å forstå hvorfor det funklet og skinte inne i stavkirkene. - Man tenkte seg at alt lys utgår fra ett lys, som eksploderer og kondenserer og lager ti sirkler, og til slutt er jorden igjen i midten med de fire elementer. Og regnbuelyset er også et lys. Regnbuen er jo i mange kulturer broen til gudene, sier Kaja Kollandsrud i MUSEUM. Sammen med museumsinspektør Sissel F Plathe, som har sine røtter i Norge, går vi med museumskonservator Kaja Kollandsrud fra Kulturhistorisk Museum i Oslo rundt i den enorme samlingen av kirkekunst fra middelalder og renessanse på Nationalmuseet i København. Vatnåsskrinet fra Sigdal I tillegg til flotte altertavler og mangefargede treskulpturer finner vi frem til to av de flotteste gjenstandene fra Norge som fant veien til København på 1600 og 1700-tallet. Det er Vatnåsskrinet fra Buskerud og Sankt Olavsfiguren fra Tyldal. Relikvieskrinet i gullforgylt kobber, med dragehoder og flotte detaljer er fra 1200-tallet, mens den mangefargede Olavsfiguren er 1300-tall. Kongens kunstkammer I MUSEUM møter vi også museumsinspektør Vivian Etting, som forteller om den berømte antikvitetssamlingen til kong Frederik III. Hun blar litt i katalogen for det kongelige museum anno 1695, "Museum Regium", men det kommer vi tilbake til i del 2) av denne reportasjen fra Nationalmuseet i København. Dette er del1) av tilsammen 2. Første del sendt 14/12 2019.

I årene etter Sovjetunionens fall har Norge søkt en rolle som tilrettelegger i fredsprosesser i verden. En av de meste kjente av disse prosessene var den norske innsatsen i Sri Lanka. Borgerkrigen i Sri Lanka var svært blodig og langvarig. I løpet av 25 år med borgerkrig og i tida etterpå er det anslått at mer enn 150 000 mennesker mistet livet. Borgerkrigen tok slutt, men konflikten fikk ingen politisk løsning, og landets befolkning er fortsatt dypt splittet og traumatisert. Forhandlingene i fredsprosessen foregikk mellom regjeringen og tamil-tigrene, men situasjonen i landet og mellom forskjellige grupper i landet var mer komplisert enn dette, sier professor ved Kulturhistorisk Museum Øivind Fuglerud. Fuglerud er antropolog og har forsket på Sri Lanka i en årrekke. Han hevder at det er en sammenheng  mellom sårene etter borgerkrigen og framveksten av radikal islam. Fuglerud er aktuell  med boka: Krig og fred på Sri Lanka. Følger av en norsk fiasko. I dette foredraget, som første gang ble holdt på Litteraturhuset 28. september. 2019, søker han å gi oss nøkler til å forstå borgerkrigen, fredsprosessen og årsakene til at den norsk-ledede fredsprosessen endte i en fiasko. Foredraget inngår i Litteraturhusets serie kalt Fredsprosesser for dummies.   Litteraturhusets podkast presenterer bearbeidede versjoner av samtaler og foredrag i regi av Stiftelsen Litteraturhuset. Hold deg oppdatert på Litteraturhusets program. Meld deg på vårt nyhetsbrev.

Du lytter til podcasten Nulfejlskultur. Mit navn er Rebekka Bøgelund, og min gæst i dette afsnit er direktør for Nationalmuseet Rane Willerslev.  For ca. et år siden læste jeg bogen Tænk Vildt, som er skrevet af Rane Willerslev. Det var der, at jeg traf en beslutning om, at jeg ville gøre mit til at sætte nulfejlskulturen fri. Tanker der bl.a. omfattede starten på min podcastrejse og mit bogprojekt. Rane har ikke været den allernemmeste at komme i nærheden af, primært fordi han har så travlt på Nationalmuseet og har været udfordret af store omstruktureringer, fyringer og økonomisk turbulens. Men der er lys forenden af tunnelen, fortæller han. Og jeg mødte også en Rane, som både var nærværende og imødekommende, men også en mand med rigtig mange visioner og nærmest ikke timer nok i døgnet. Her fortæller Rane, at når man eksperimenterer i det offentlige, så er der en stor risiko for at fejle. Den offentlige sektor er jo nærmest bygget op som et nulfejlsregime, hvor du undervejs hele tiden bliver målt på, om man fejler. Alene på Nationalmuseet er der et hav af målepunkter, som Rane skal forsøge at nå. Alt fra højere besøgstal til økonomistyring, så museet går i nul. Derfor mener han, at der er behov for at eksperimentere med andre ledelsesformer og i særdeleshed med ledelsesformer, der i højere grad inddrager de ansatte, deres viden og deres kompetencer på nye måder. Men han erkender, at hver gang man bryder med reglerne eller topstyringsmodellen, så risikerer man at fejle. Inden Rane kom til Nationalmuseet var han direktør for Kulturhistorisk Museum i Norge. Et sted hvor han var langt mere eksperimenterende end på Nationalmuseet. Det hænger sammen med, at det økonomiske pres i Danmark er langt større. Hvor Nationalmuseet er underlagt en årlig 2% besparelse, så skulle man kun spare 0,5% i Norge. Rane kalder det nedskæringsregimet, og regimet gør det svært at få rum til at eksperimentere. Ikke desto mindre har han lavet tre store organisatoriske reformer, og eksperimenteret med det, som han kalder mellemregninger. Han starter med en meget løs reformidé, som han går i dialog med mellemledere og direktion omkring og får deres respons. Herefter præsenterer han idéen for fagforeningerne, og på baggrund af den samlede feedback brygger han en konkret reform sammen, som han så præsenterer for alle medarbejderne. Først derefter lander han den endelige reform. For ham er det troværdigt, at det han starter og slutter med, ikke er det samme produkt. Det kvalitetssikrer reformen, fordi man som topledelse ikke har nogen som helst anelse om, hvilke konsekvenser reformen har i de yderste afkroge af din organisation. Man får en mulighed for at høre medarbejdernes synspunkter, og for Rane er det også en erkendelse af, at de mestrer deres områder og kan give feedback på fordele og eventuelle problemer, som en reform har. Der bliver lavet alt for mange reformer, der ikke er gennemtænkte nok, fordi ledelsen ikke altid har blik for, hvad det har af konsekvenser i organisationen. De af os, der har set Ranes Museum på DR, kan nok genkende decentraliseringsreformen. Nationalmuseet består af 20 museer af meget forskellig størrelse. Lige fra Prinsens Palæ, som er hovedsædet, til Frilandsmuseet, Kronborg, Christiansborg, Jelling, Trelleborg og mange andre. Hele organisationen var bygget op som en matrixorganisation, hvor alt skal op og vende og besluttes et centralt sted. Det tog energien ud af besøgsstederne, så Rane ønskede at lave en reform, der gav de enkelte museer retten til selv at bestemme og give både initiativretten og det økonomiske ansvar tilbage til museerne. Alt hvad de fremadrettet lavede af besparelser eller effektiviseringer kunne gå i egen lomme. Det var en svær øvelse at foretage, for det er stadig Rane, der skal stå skoleret, hvis de enkelte museer gav underskud eller forvaltede deres rettigheder dårligt. Derfor var der heller ingen konsulentfirmaer, der kunne rådgive om en statslig decentraliseringsstrategi. Det var ikke sket før. Der lå heller ikke nogen erfaring lige for, som man kunne gøre brug af. Nationalmuseet måtte lave deres egen model – et eksperiment, hvor de enkelte museers økonomi skulle styres gennem nettotal. Rane valgte at ansætte en vicedirektør, som ikke havde autoritet til at bestemme, men som løbende var i dialog med hvert enkelt museum, så direktionen var godt orienteret. Rane: ’De enkelte museer har været glade for at få noget mere autonomi, for solidariteten på en arbejdsplads ligger i lokalmiljøet. Grundlæggende er museerne ligeglade med, om de hører ind under en paraplyorganisation, der hedder Nationalmuseet. Det har selvfølgelig givet udfordringer til centraladministrationen, som skulle lære at servicere forskellighed og ikke levere standardløsninger til alle’. Rane har i processen været bevidst om, at hvis han fejlede i decentraliseringsstrategien, og der kom ubalance i økonomien, så kunne han risikere at miste hovedet på det, men samtidig var han meget bevidst om, at det var et nødvendigt eksperiment, for utilfredsheden i staten og hos borgerne ligger ofte i, at alting bliver standardiseret efter en topdown styret model.  Hvad han ikke havde regnet med var, at han rendte ind i en økonomisk krise og skulle spare godt 30 millioner kroner på de årlige budgetter. Det satte hans lederskab på en prøve. Uanset hvor meget sympati medarbejderne måtte have med ens projekt, så er det nogle andre mekanismer, der går i gang, når ens stilling er truet. Rane: ’Man kan heller ikke fyre på en demokratisk og engageret måde. Det er et topstyret system. Derfor har udfordringen været at køre museet tilbage på det rigtige spor efterfølgende, og det er vi i gang med. Men jeg kan ikke forvente at være populær som leder’. Jeg synes, at Rane viser en særlig grad af ærlighed, sårbarhed og transparens – selv i en krisetid. Og jeg er nysgerrig efter at høre, om det er en strategisk tænkning i hans lederskab. Men her fortæller han, at han er præcis sådan, som person, og at der ikke ligger en strategisk overvejelse til grund for det. Han er ikke drevet af løn men af et særligt kald og hele ildsjæletankegangen. Derfor bliver han også følelsesmæssigt meget berørt, når han må opsige mennesker, der har viet hele deres liv til museet.  Han erkender også, at det er svært at arbejde med en eksperimenterende kultur, når man er havnet i meget pressede situationer. Derfor mener han, at det skal ske i trygge rammer, hvor folk ikke er i overhængende fare for at miste deres job. Det kræver, at man husker at eksperimentere i perioder med økonomisk fremgang. Og fremgangen er på vej til Nationalmuseet. De har aldrig haft så høje besøgstal som nu. Det skyldes de mange tiltag, som også har været med til at skabe debat. Og et systematisk arbejde med at udvikle projekter, der appellerer til mange mennesker og kommunikeret i øjenhøjde.   Rane kan mærke, at der er mange af museets medarbejdere, der er glade for den udvikling, som museet undergår, men der er også nogle skeptikere. Museet er i omkalfatring. Omgivelsernes krav er nogle andre og økonomien er en helt anden. En økonomi der ikke længere kun er baseret på en rammebevilling men i høj grad på billetindtægter. Det stiller også andre krav til medarbejdernes måde at arbejde på. De skal arbejde på nye måder og prioritere anderledes. De fleste kan se meningen og sammenhængen, men det er ikke alle, han kan få med på vognen. Men det skal sættes i gang inden en given krise. For Rane er det den måde, man kan skabe en tryg fremtid på. Når museet åbner dørene og taler i øjenhøjde og får mange gæster, så kan han sikre folks arbejdspladser og genere midler til forskning. Det er de grundværdier, der er ekstremt udsatte, hvis der ikke kommer nok gæster. Så bliver museet beskåret rent økonomisk. Og så er der hverken stillinger eller forskning. Rane har både haft nøkker og søvnløse nætter. En af årsagerne var shitstormen i forbindelse med Jim Lyngvilds vikingeudstilling. Det endte godt og folk strømmede til for at se de omdiskuterede portrætter. Men det krævede mod, og at han hankede op i sig selv.   Rane: ’Hvis kritikerne kunne tilbyde en alternativ vej, der var gangbar, så ville jeg være meget lydhør -  men det har der ikke været’. Der er ingen tvivl om, at Rane er åben for feedback. Men han er også af den overbevisning, at det er let nok at kritisere, men måske ser kritikerne ikke sammenhængen og det holistiske billede. Opdraget er at nå ud til den brede befolkning. Og hvis man ikke når derud, så er der ifølge ham slet ikke nogen grund til at have et Nationalmuseum.  Derfor er der også brug for, at medarbejderne kan tænke ud over deres egne særinteresser. Man varetager ikke kun det forskningsfelt, man selv sidder i, men forsøger at tænke hele organisationen ind. En af Ranes vigtige kerneværdier er en grundlæggende nysgerrighed. Den har han bragt med sig fra forskningsverdenen. Det betyder, at han hele tiden er nysgerrig efter eksperimenter, der virker skøre eller mærkelige. Han er også meget optaget af, hvordan andre virksomheder gør tingene og leger med tanken om helt nye tilgange. Det kræver et mod til at turde at handle, vel vidende at det kan gå galt og koste ham stillingen. Rane: ’Du er jo ikke sat i verden for at være administrator. Du får, som leder, en højere løn end andre, fordi du tager det ansvar og den risiko på dig. Hvis du har ikke har nysgerrighed og mod, så har jeg svært ved at se, at du kan flytte noget’. Der er masser af nysgerrighed og mod i formidlingsformerne, som ofte både er aparte og kontroversielle. Men for det meste, så bruger Rane ordet ’fedt’, når hans medarbejdere kommer med de vilde idéer. Derfor mener han også, at det er vigtigt, at man som leder signalerer, at man gerne vil have, at de prøver noget vildt og noget nyt. Og hvis noget går galt, så lægger han også ryg til. Det ville også have været gældende, hvis publikum ikke havde besøgt vikingeudstillingen. Så måtte han tage kritikken på sig. Rane: ’Men du kan altså ikke komme med nogle eksempler fra verdenshistorien på, at noget genuint nyt er blevet skabt, uden at der er blevet fejlet endeløst undervejs. Det gælder Einstein, inden for videnskab, og Bill Gates og Steve Jobs inden for erhvervslivet. Det at turde at fejle er forudsætningen for innovation.

De kunne ha bygd seg en jernalderlandsby slik vi kjenner det fra for eksempel Danmark. Men de valgte å gjøre det på denne måten. De valgte seg en grend. Det var slik de ville ha det. Gårder av forskjellig størrelse med passe mellomrom. Det er prosjektleder Lars Erik Gjerpe som sier det på denne måten når han skal beskrive det store funnet av treskipede stolpehus, grophus, graver, spor etter gjerder og veier ved den nedlagte jernbanestasjonen på Dilling like sør for Moss. - Her var det antakelig helt ideelle forhold, sier Gjerpe, som peker på den lettdrevne jorda på sydsiden av raet og den relativt korte avstanden til Vannsjø. Det er dobbeltspor, Intercity og Bane NOR som er grunnen til at Kulturhistorisk Museum gjennom to år har flateavdekket mer enn 80 mål i et område som strekker seg rundt 800 meter over kornåkrene i Rygge. Det oppsiktsvekkende og unike er det store antallet hus som er funnet. Mer enn 900 stolpehull forteller om minst 100 langhus. Pluss et interessant funn av flere ansamlinger med grophus. Og plasseringen, sier feltleder Linnea S Johannessen. Når vi legger inn funnene i våre datasystemer se vi en merkelig ansamling av grophus mellom to store langhus. Og så er det noe som ser ut som et gjerde som skiller grophusene fra det ene langhuset. - Her er det både topp og bunn. Både rike og fattige. Slaver og frie bønder, sier Lars Erik Gjerpe. I MUSEUM får vi også høre om funnet av tretten urnegraver og tre branngroper. I tre av gravene var det lagt ned gjenstander. Bjørnetenner og en jernsigd. Pluss et fossil av en braktiopod, en mange millioner år gammel musling. Med i programmet er prosjektleder Lars Erik Gjerpe og feltleder Linnea S Johannessen, begge fra Kulturhistorisk Museum. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet ble sendt første gang 18/8 2018.

Nasjonalisme er et begrep mange griner på nesa av i dag. Men det er ikke så lenge siden begrep som nasjonalisme, nasjonalfølelse og norskdom var positive begreper. Ekko har i samarbeid med Kulturhistorisk Museum sett på begrepet nasjonal identitet på godt og vondt. I dagens episode gir arkeologiprofessor Dagfinn Skre og historiker og forfatter Bodil Stenseth oss et historisk tilbakeblikk. Programleder: Kristin Moksnes

På Klemetsrud helt sør i Oslo stakk noen øyer opp av den iskalde Oslofjorden 9300 år før vår tidsregning. I dag er det et fint turterreng med skog, tjern og åser. For elleve tusen år siden sto havet 194 meter høyere enn i dag og landskapet hadde en sparsommelig høyfjellsflora. - Men her var det rikt fiske, de første pionerene jaktet rein og fjellrev på land og fanget sel og fisk i havkanten, sier arkeolog Axel Mjærum fra Kulturhistorisk Museum. Hvor kom de fra? Og hvorfor kom de? Hvor skulle de når de reiste videre ? Bare ved å studere det store funnmaterialet av pilspisser, flekker og flintavslag kan stipendiat i arkeologi ved Universitetet i Oslo si mye om akkurat det. - Omtrent ved Skedsmokorset lå iskanten til den enorme isbreen som dekket hele Norge og store deler av Sverige og Finland. Så de som fant sine fangstboplasser ved Elgsrud hadde kommet sørfra. Kanskje fra områdene i Sønderjylland eller ved dagens Hamburg. Det er det mulig å se på den teknikken de brukte for å lage økser, sier Eymundsson. - På en av boplassene her må det ha vært en familiegruppe med to små barn. Kanskje en treåring og en litt eldre søster eller bror. Det ser vi på flintavslagene og restene etter økseproduksjonen. Den ene var ganske god, den andre ganske ubehjelpelig og ennå ikke i stand til å mestre teknikken. Og så har det vært noen som var virkelig gode. Jeg ser for meg en mamma med to barn som lager redskaper, sier Eymundsson. - Vi må heller ikke glemme at dette var en tid med enorme klimaendringer. Isen trakk seg tilbake med hele 200 meter pr år og landet steg med 10 cm hvert år. Det betyr at det store, synlige endringer i landskapet fra sesong til sesong. Får oss til å tenke litt på hvordan det kan bli ved fremtidige miljøkatastrofer, sier Mjærum. Sendt første gang 24/6 2017. Programleder Øyvind Arntsen

Arekologer som nå foretar utgravninger mellom Tvedestrand og Arendal, mener å kunne dokumentere steinaldermenneskets overgang fra omflakkende fiske- og jegerliv, til å bli bofast. Det skjedde for fire tusen år siden. «Materialet vi har funnet viser denne overgangen, hevder arkeolog og prosjektleder Lars Sundstrøm ved Kulturhistorisk Museum. Det er den planlagte firefelts motorveien mellom Tvedestrand og Arendal som har bidratt til at det nå gjøres omfattende arkeologiske utgravninger i dette området . Det er snart hundre år siden det sist ble gjort så store utgravninger i Aust-Agder. «Landhevingen som har pågått her etter istiden har gitt oss boplasser av høy kvalitet. De eldste er 10 000 år gamle – den yngste cirka 4000 år gammel og. Videre har vi boplasser som er 8000 og 6000 år gamle. Og ved Arendal har vi grav boplass på den tiden steinaldermennesker gikk fra å være omstreifende jeger og fisker til å bli bonde, sier Sundström. Det er gkort mange dunn på alle boplassene i arbeidsområdet. Blant annet en pilspiss i kvarts. Det har vært et kvartsbrudd i området som har vært i drift i historisk tid, og det vier seg altså at også steinaldermennesket nyttiggjorde seg denne bergarten for 10 000 år siden. De foreløpige resultatene av utgravningene skal presenteres under et internasjonalt steinalderseminar i Beograd senere i september. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk

I fjellvannet Tesse i Lom kommune i Oppland, er det funnet flere titalls usedvanlig flotte garnsøkker i biologisk materiale. De eldste er datert helt tilbake til år 700-. Funnene bidrar til å opplyse om fortiden fiske i våre fjellvann. «For oss arkeologer er disse funnene helt unike. Vi gjør sjelden funn i høyfjellet som har med fiske å gjøre, sier arkeolog Axel Mjærum ved Kulturhistorisk Museum. Han og tre kolleger har i flere år nå arbeidet med fjellvannet Tesse. Det er gjort utgravninger av steinalderboplasser. Disse ligger ved de beste fiskeplassene i vannet og kan sannsynliggjøre at fiske også var viktig for mennesker i yngre steinalder, altså for 3000-4000 år siden. Under seminaret «Fjellfiske i fortiden» på Norsk Fjellmuseum på Lom, ble fjellfiske belyst fra mange synsvinkler. Genetiker Jan Heggenes kunne fortelle at ørreten i norske fjellvann opprinnelig komer fra elver i Sør-Frankrike – ifølge DNA-analyser. Ferskvannsbiolog Trygve Hesthagen slår fast at fisken ikke har svømt til fjells, nei den er båret opp. Og det begynte de trolig med allerede i steinalderen. Osteolog Anne Karin Hufthammer forteller at bein etter laksefisker er sprøde og derfor brytes raskt ned. Det forklarer hvorfor det er gjort relativt få funn av fiskebein ved arkeologiske utgravinger. Foredragene under seminaret skal redigeres og utgis som bok i løpet av ett års tid. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Sendt første gang 13.juni 2015

Runeforskning har eksistert i Norden helt siden 1600-tallet, men noen felles, vitenskapelige regler for hvordan man skal tolke og lese runer finnes ikke. Det skal det bli slutt på nå, får vi høre i dagens utgave av MUSEUM. Tre av verdens ledende runeforskere forteller om arbeidet med å lage en håndbok i runologiens teori og metode ved Senter for grunnforskning, CAS, ved Vitenskapsakademiet i Oslo. Michael Barnes, prof em fra UCL, Henrik Williams, prof ved Universitetet i Uppsala og prof James Knirk fra Kulturhistorisk Museum i Oslo. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 3.mai 2014

«Vikings – life and legend» heter den imponerende vandreutstillingen som åpnet 6.mars på British Museum i London. Arkeolog Zanette Glørstad fra Kulturhistorisk Museum i Oslo og kurator Gareth Williams fra BM forteller om utstillingen. Blant annet får vi høre om hvordan norrøne vikinger importerte ringspenner og draktskikker fra Irland, for å markere høvdingestatus. Og vi får forklaringen på hvorfor den mest brukte inskripsjonen i vikingtiden var "Allah er stor". Programleder Øyvind Arntsen, sendt første gang 22/3 2014.

Massegraver, folkemord, hodet på stake og langsom drukning i myr. Dette er temaet i MUSEUM i dag, når den nye direktøren ved Kulturhistorisk Museum i Oslo, Håkon Glørstad, forteller om «forbrytelse og straff i steinalderen». Glørstad snakker også om sine visjoner for nytt innhold i museet på Tullinløkka. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 23/2 2014

Rogaland er Rygenes land, Hordaland er hordenes land og fra Sogn kom sygnene. Men når er stammenes tid ? Og hvordan kommer vi derfra til de første høvdingesetene langs kysten ? I MUSEUM forteller professor Dagfinn Skre fra Kulturhistorisk Museum i Oslo om hvordan Avaldsnes og Karmsundet passer inn i denne delen av vår historie. I programmet forteller også Skre om noen av funnene fra to sesongers feltarbeid på Avaldsnes. Sendt første gang lørdag 14/9 2013

Kulturhistorisk Museum i Oslo åpnet denne uken en ny fotoutstillingen om den norske oppdagren Carl Lumholtz og hans ekspedisjon til tarahumare-indianerne i Mexico på 1890-tallet.Lumholtz var fra Lillehammer og besøkte "mennesketere, huleboere og ville indianrere" på samme tid som Nansen var på Grønland og Amundsen på Sydpolen. I MUSEUM forteller Arne Martin Klausen og Ann Christine EEk om Lumholtz. Sendt første gang 2.februar 2013

Skjelettene av 15 hester ble funnet i Oseberg-skipet, som ble gravd ned utenfor Tønsberg i år 834. Ett av disse hesteskjelettene kan du nå se selv - på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Utstillingen heter Horsepower. Reporter: Ivar Grydeland.

I tre uker fra lørdag 24/3 skal ROM-folket i Norge markere sin kultur på Tullinløkka i Oslo. I MUSEUM får vi høre hvorfor Kulturhistorisk Museum og stuntarkitektene i ”Fellesskapsprosjektet å Fortette Byen” engasjerer seg sterkt i dette prosjektet. Og vi møter Jan Jansen fra Romani Kultura. Med : Joar Nango, Håvard Arnhoff og Eystein Talleraas i FFB og Tone CS Karlgård fra Kulturhistorisk Museum.

For første gang forteller den nye direktøren ved Kulturhistorisk Museum i Oslo, danske Rane Willerslev, om sitt syn på byggesaken, vikingskipene og nytt museum i Sørenga. Willerslev ønsker å revitalisere Historisk Museum i sentrum av Oslo, flytte ut kontorene og gjenskape bygningen som et rent utstillingssted. - Man må tenke seg meget grundig om før man skiller vikingskipene og Arnebergs hus, sier Willerslev, som ønsker en utbygging på Bygdøy og samarbeid med Norsk Folkemuseum istedenfor et nytt, samlet museum på Sørenga.

Da Roald Amundsen kom tilbake fra ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen i 1906 hadde han med seg en stor, etnografisk samling fra inuitt-befolkningen i UTSJUK-TUK – stedet som i dag kalles Gjøahavn. I MUSEUM får vi nå høre mer om Gjøasamlingen og arbeidet som pågår på Kulturhistorisk Museum for å gi utvalgte gjenstander tilbake til inuttene i Gjøahavn. Med Tone Wang og Tom G Svensson

Om noen år skal den nye jernbanen mellom Porsgrunn og Larvik bane seg vei gjennom et rikt steinalderlandskap. MUSEUM besøker arkeologene fra Kulturhistorisk Museum som leter etter spor fra fortiden i skogene ved Langangen. – På de høydene vi graver, fra 45-50 meter over dagens havnivå og opp til 70 meter, ser vi for oss at det var mange trange dalganger, nes og halvøyer ut i steinalderfjorden. Og disse små terrassene i landskapet er omkranset av steinalder-boplasser, sier utgravningsleder Gaute Reitan. – Det spesielle med vår utgravning, er at vi arbeider på så forskjellige høyder at vi kan se hvordan hele området har vært i bruk gjennom mange perioder, sier Reitan, som forteller om funn av flere typer steinøkser og en sigd av flint innenfor et lite område. – Det betyr at det har vært folk her gjennom mange tusen år, fra tiden med jegere og sankere og helt fram til det første jordbruket, sier Reitan. Mens MUSEUM er på besøk finner arkeologene både en bit av en ”slått bergkrystall” og en øks av Nøstvettypen.

Kulturlandskapet rundt Avaldsnes kirke på Karmøy er usedvanlig rikt på arkeologiske funn. Her har det ligget mange, store gravhauger, både skipsgraver og en rik mannsgrav fra romertiden. – Historien om Avaldsnes er historien om Nordvegen, sier professor Dagfinn Skre fra Kulturhistorisk Museum. Han skal lede en stor, arkeologisk utgravning som vil strekke seg over to år og som skal avdekke et område på 11 mål der hvor parkeringsplassen til middelalderkirken ligger. – Under grusen her ligger sporene etter et høvdingesete, en mektig boplass, som ble etablert allerede rundt Kristi Fødsel, sier Skre. I MUSEUM får vi høre om hvordan Karmsundet har vært et viktig sted i mer enn tre tusen år, om forbindelsen til Oslofjordområdet i tidlig vikingtid og Dagfinn Skres tanker om hvordan sagatekstene kan gi viktige spor til å forstå dette områdets betydning. Men det handler om mye mer enn Harald Hårfagre og hans kongsgård, sier Skre. – Nå må vi la jorden her fortelle sin historie uten at vi trer våre fortolkninger ned over det vi måtte finne. Vi skal lytte til Avaldsnes, og så kan vi trekke inn det rike kildematerialet, sier professor Dagfinn Skre. I MUSEUM møter vi også bonde Ragnar Vikingstad, som driver med villsau i det gamle kulturlandskapet. – Vi må ikke glemme at det var bøndene og matproduksjonen som ga livsgrunnlaget til vikingene og høvdingene her, sier han. – Det er viktig å se hele sammenhengen, sier Vikingstad.

Langt inne i Østfold dype skoger ligger noen av norsk arkeologis best bevarte hemmeligheter. Hellekistene er vakre gravmonumenter av stein, reist i de siste hundreårene av steinalderen, for fire tusen år siden. I MUSEUM forteller professor Einar Østmo om hvordan de ble både oppdaget og gjenoppdaget. En sommerdag i 1909 kom den berømte professor Gabriel Gustafson med dampbåt til Tolsby ved Stora Le i Østfold. Han hadde nettopp gravd ut Osebergskipet, og nå ville han lete etter en ny sensasjon i norsk arkeologi, - steinalderens hellekister. Denne typen gravmonumenter fra de siste hundreårene av steinalderen, for omtrent fire tusen år siden, finnes i overflod både i Sverige og Danmark. Men ikke en eneste en var kjent i Norge da Gustafson gikk i land i Aremark. Det tok bare noen få år, så hadde både Gustafson og andre berømte norske arkeologer fra pionertiden, A.W. Brøgger og Helge Gjessing, påvist opptil fire hellekister i Aremarks skoger. – Det er de store sjøene, som strekker seg langt inn i Sverige og fortsetter på norsk side av grensen, som er forklaringen, sier professor Einar Østmo. – Sjøene var steinalderens ”motorvei”, ferdsel med båt gjorde det lett å holde kontakten over store avstander, og det er helt tydelig at folkene som bodde her i yngre steinalder var en del av den svenske og danske kulturutbredelsen på denne tiden, sier Østmo. Etter en stund gikk hellekistene i Aremark i glemmeboken, helt bevisst, ifølge Østmo. – Brøgger mente at dette var en ”fremmed innflytelse”, siden kulturen så åpenbart kom fra kontinentet, og norsk arkeologi var ganske nasjonalistisk i førkrigsårene, sier Østmo. Det skulle vare helt til 2000-tallet før hellekistene i Østfold ble gjenoppdaget og gravd ut på nytt. I regi av Kulturhistorisk Museum var det arkeolog Einar Østmo som da undersøkte funn både ved Kollerød og Lund i Aremark og Volen i Marker. Fra før er funnet på Aspestrand og Fange godt kjent. – Dette er en viktig overgangsperiode i norsk kulturhistorie, sier Østmo, som i MUSEUM forteller om hvordan jordbruk og bosetting slik vi kjenner det i dag, ble etablert nettopp i denne fasen.

Under et lag på halvannen meter fin sand fant arkeologer denne måneden Norges største anlegg fra yngre steinalder. – Vi har foreløpig avdekket 500 kvadratmeter, og det er kanskje bare begynnelsen, sier prosjektleder Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum. Det spesielle med den minst fem tusen år gamle boplassen er at strukturer, groper og en lang, oppbygd voll er så godt bevart. – Sannsynligvis har hele området blitt dekket av flyvesand. Eller en stor flom forseglet området, sier professor Einar Østmo. Kulturlagene helt intakte og arkeologene har fått et unikt vindu inn til et anlegg som har bestått av mange forskjellige ”avdelinger”. – Jeg har aldri sett noe lignende i Norge, sier Glørstad, som mener man kan se likheter med anlegg fra samme tidsperiode i Danmark og Sverige. – Foreløpig har vi flere spørsmål enn svar, og vi må blant annet undersøke vollen nærmere, sier Glørstad. Det ikke funnet spor etter palisader eller veggkonstruksjoner på vollen, slik det er eksempler på i Danmark. – Kanskje kan den intakte krukken av keramikk gi noen svar, sier Glørstad, som i MUSEUM viser fram og forteller om den runde krukken på ca 35 centimeter i omkrets som skal analyseres i et laboratorium. – Vi håper at innholdet kan si oss noe om hva de som bodde her spiste. Finner vi spor etter matvarer som melk, animalsk fett, brent korn eller tamdyr får vi helt ny kunnskap om hvordan jordbruket spredte seg langs kysten, sier Glørstad. I MUSEUM møter vi også Cornelis Verkerk junior, som gleder seg over at Hamresanden Resort får en ny attraksjon. – Vi skal bygge et lite museum hvor vi dokumenterer alt som blir funnet her, sier Verkerk. Se ekstra podkastprogram om keramikk og datering : "Traktbeger eller ikke"

Tydeligvis mente menneskene i steinalderen at de aller beste stedene å bo, det var innerst i Oslofjorden og i det som er Østfold og Vestfold i dag. Da snakker vi om de første som bodde fast på ett og samme sted. Arkeologene kaller den tiden for Nøstvetkulturen, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2008, kan du nå bli med Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum til noen av disse boplassene. Først og fremst Nøstvet like bak Tusenfryd, men også Ekeberg i Oslo. Programmet ble sendt første gang i november 2008. Glørstads bok om Nøstvetkulturen heter "Nære ting fra en fjern fortid", Universitetsforlaget 2008.