Museum - et program om norsk historie

Aldeigjuborg ved Ladogasjøen - stedet der Gardarike begynte. Program fra 2005. I vikingenes verden var Kiev i øst like viktig som Dublin i vest. Sju hundre år før St. Petersburg ble bygget, seilte vikingskipene gjennom de store myrområdene der byen ligger i dag. De fortsatte femten mil lenger opp elven Neva til Europas største innsjø. Ved sørbredden av Ladogasjøen fant vikingene utløpet av elven Volkhov og fulgte den et lite stykke på veien mot Novgorod, Kiev og Bysants. Og den reiseruten ble kontrollert av Ladoga-borgen, eller Aldeigjuborg, som det heter i Snorre. Ikke på elvene - Det stemmer ikke at vikingene reiste på elvene i RUS-riket, sier arkeolog Anne Stalsberg. - De la skipene sine i opplag i Staraja Ladoga, eller solgte dem i vikingebyen som vokste opp her på 800-tallet. Så fortsatte de over land til Kiev, som var verdens nest største by på den tiden, med 50.000 innbyggere. Em vindskjev landsby - Kiev regnes som alle russiske byers mor, men Ladoga er alle byers bestemor, sier direktør Ludmilla Gubsjevskaia ved museet i Ladoga. Det er i dag en vindskjev og fattig liten russisk landsby, hvor husene langs ”viking-gata” ligger på de samme tomtene som skandinavene satte opp sine hus og telt, like ved stranden der de trakk opp skipene. Nesten ingen ting er utgravd, men de funnene som er gjort viser en helt tydelig svensk og norsk tilstedeværelse over lang tid. Vi møter også Anatoly Kirpisnikov fra Det russiske Vitenskapsakademi, som har ledet utgravningene ved gamle Ladoga i mer enn tretti år. Han forteller også om hvordan sovjettidens anti-normanisme i den russiske arkeologien nå er forlatt. Sendt første gang i april 2005 i MUSEUM NRK P2. Med arkeolog Anne Stalsberg. Musikk av Rimskij-Korsakov. Programleder Øyvind Arntsen. Epost til museum@nrk.no

Program fra 2005 - utstillingsåpning i St. Petersburg. Det var Boris Jeltsin som kom med idéen under statsbesøket til Norge i 1996. Utenriksdepartementet betalte regningen og kong Harald og president Putin var de høye beskyttere da utenriksminister Jan Petersen og hans russiske kollega Sergey Lavrov åpnet jubileumsutstillingen "Norge-Russland, naboer gjennom 1000 år” i St.Petersburg i april 2005. Aldri krig mot hverandre Den første st som anerkjente Norge i 1905 var Tsarens Russland, og Norge gjorde gjengjeld og var først til å gratulere Den Russiske føderasjon i desember 1991. På utstillingen er det både arkeologi, kunst, litteratur og samtidshistorie. Russerne har gitt sin versjon av Den kalde krigen, og den gir Norge en mye mer beskjeden rolle enn det den norske siden var forberedt på. – Det russiske folk er lei av politikk, sier utstillingsleder Olga Fishman. Likevel er både en kritisk fremstilling av KURSK-redningen og skjebnen til mange av Stalins ofre som flyktet til Norge tatt med. – Dette er politikk, sier Jan Petersen, som ser kultur og historie som en viktig plattform for norsk utenrikspolitikk. Forberedelsene til utstillingen tok sju år og kostet 23 millioner kroner. Medvirkende :Jan Petersen, Dina Roll-Hansen, Daniela Buchten, Olav Aaraas, Olga Fishman, Valentina Usjakova, Dimitrij Kovaloff. Programleder Øyvind Arntsen.

Kveik er et gårdsgjær som har overlevd i indre Vestland. Det er brukt til ølbrygging i tusen år minst. I denne ekstra podkasten fra Museum får vi høre interessant stoff som ikke kom med i programmet "Øl på kveik på Voss". Programmet er ikke sendt i P2. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.

Nord-Norges hovedstad før Svartedauden Fra Museums arkiv. Sendt første gang 2004. Vågar, med fiskebanken Hålla rett utenfor var "Nord-Norges hovedstad" i middelalderen. Det var her Lofotfisket ble "oppfunnet", da kong Øystein i 1120 regulerte fisket for første gang. Og nettopp her, mellom Kabelvåg og Svolvær, var hovedsenteret for all handel i Hålogaland, her var tingstedet og her var biskopenes sete. Alt dette tok en brå slutt med Svartedauden og framveksten av Hanseatenes kontroll over handelen. Programmet ble laget i 2004 og det var daværende direktør ved Lofotmuseet, Alf Ragnar Nielssen som viste fram Nord-Norges eldste vei over middelalderbyens tufter og tok oss med inn under en heller, en slags hule like ved Vågar. Der finnes det spor etter de aller første mennesker i Lofoten, en elg, innrisset i fjellet for ni tusen år siden. Og svake rester etter hulemalerier ! Sendt første gang 2004. Lagt ut som podkast sommeren 2020 etter at MUSEUM ikke lenger sendes på P2.

I denne ekstra podkasten forteller Edmund Harris Utne, 4. generasjon driver av Hotel Ullensvang om Grieg, Ole Bull, Johan Halvorsen og ikke minst Bjørnstjerne Bjørnson. Som fikk en mottagelse i Ullensvang so nesten tok pusten fra ham. Lærer på kulturskolen på Lofthus, Ragnhild Opedal Utne spiller litt Grieg i programmet.

Runer, borgerkrig, samisk bark og tåkelur Etter 20 år og 809 reportasjeprogrammer fra fjern og nær takker programlederne Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen for seg. Avgjørelsen er tatt om at programmet MUSEUM ikke skal fortsette til høsten. De to programlederne blir førtidspensjonister og takker for seg med dette kavalkadeprogrammet. - Vi har ikke laget ett eneste studioprogram, dette er vel omtrent det første, sier Øyvind Arntsen, som startet MUSEUM i januar 2001. Vi har hatt det veldig morsomt, og har truffet mange flotte mennesker underveis. Stor takk til alle som har sendt oss tips og idéer og ikke minst til alle historikere, arkeologer, kunsthistorikere og ildsjeler som har stilt opp når vi har kommet på besøk med mikrofonen. Og først og fremst takk til alle våre lyttere ! Dette programmet er en liten kavalkade over noen minneverdige øyeblikk, fra en litt for entusiastisk reporter som så syner om middelalderen da han fikk se kloakkledningen fra Svolvær. Til et minneklipp over nå avdøde Terje Spurkland som tok oss med til Einangsteinen i snø og kav og dårlig vær. Men Spurkland var like blid : - Man lider ikke når man står ved en runestein. Livet er aldri så flott som akkurat da, sa Spurkland Ellers kan kavalkaden by på små glimt fra den amerikanske borgerkrigen, som et apropos til at statuen av norskamerikaneren Hans Christian Heg ble revet ned tidligere denne uken. Det blir et lite gjenhør med Frans-Arne Stylegar i Nieuw Amsterdam på Manhattan og vi tar turen innom både klangsteiner og kirkeklokker. Før vi slutter på Lindesnes, i Norges eldste fyr.

Opp gjennom generasjonene er det brygget øl på kveik i indre Vestland. Gjæret er robust. Det tåler å brygges på 39 grader. Ølet kan være ferdig på 48 timer. Med vanlig ølgjær kan det ta et par uker. Dessuten gir kveik en fruktig smak og høyt alkoholinnhold. -Kveiken er i hvert fall brukt i tusen år her i landet. Bragt videre fra generasjon til generasjon. Nå er det få igjen som brygger på gamlemåten med kveik. Vi i Vestlandsk Kulturakademi kjemper for å opprettholde tradisjonen. Og vi håper å få den levende kunnskapen her på Unescos verdensarvliste, sier Atle Over Martinussen,. Han er daglig leer på Vestlandsk kulturakademi. -Brygging av øl i denne regionen har rett og slett bidratt til førsteklasses kulturminnevern. Jeg har registrert omkring 140 eldstover eller røykstover som fortsatt er i sinn opprinnelige form. Takket være ølbryggingstradisjonene sier professor emeritus Ole Didrik Lærum. På Mølstertunet, en del av Voss folkemuseum, står et eldhus i sin opprinnelige form med kobberkjele for brygging og utstyr til å ta vare på kveiken. Finnesloftet på Voss er den eneste gildehallen i tre som er bevart her i landet. Bygget i 1295. Et festlokale hvor det også er brygget øl på kveik. Øl ble brukt til festlige anledninger og i overgangsfasen fra norrøn tid inn i den kristne ble det brukt øl til dåp og i nattverden. Noe paven ikke godtok. Kopier av korrespondansen mellom erkebiskopen i Nidaros og paven henger på veggene på Finnesloftet. Vestnorsk kulturakademi setter nå i gang et forskningsprosjekt hvor det skal letes etter kveikrester i gamle eldhus eller røykestover. Dette gjøres for å få bedre kjennskap til den spesielle gjærsoppen. Samtidig prøver akademiet å oppmuntre unge til å brygge med kveik, slik at kunnskapen videreføres. Kjetil Dale på Dalsleite gård på Voss er en som fører tradisjonen videre. -Jeg er blitt bitt av basillen. Det har vært brygga her i generasjoner, men med et par generasjoners opphold, til jeg starta opp for noen år siden., sier Dale. Han har et «ekte» eldhus Sendt første gang i NRK P2 lørdag 20/6 2020. Programleder Jan Henrik Ihlebaek.

Bilden-tekstilet gjenskapes - Middelalder på Granavollen. Søsterkirkene og Steinhuset, runesteiner og eldgamle veier fra nord til syd og fra øst til vest. Et rikt kulturlandskap med spor av middelalder og eldre tider over alt. Alt dette er Granavollen i Hadeland, pluss moderne gjestgiverier hvor man kan skrive regjeringserklæring. Forbi her kom det en mann til hest i året 1627. Hans navn var Peder Alfssøn og hans oppdrag var fra Kongen i København. På vegne av den lærde Ole Worm skulle alt av gamle antikviteter og kuriosa samles inn og sendes til kunstkabinettet i kongens by. Runeinnskrifter sto ekstra høyt i kurs. På Granavollen fant Peder Alfssøn et «istykkerrevet» og gammelt alterteppe. Brodert med sterke farger i rødt, gult, hvitt og grønt på en vakker, blå bunn. Og midt mellom to paneler med merkelige figurer sto en runeinnskrift. Både teppet og en flott akvarell ble sendt av sted til København, hvor det også ble utstilt i Ole Worms kuriosa-museum. - Teppet er for lengst forsvunnet, men i De Arnamagnæanske Samlinger i København ligger fortsatt akvarellen. Og den har vi ått tillatelse til å bruke, sier prosjektleder Morten Stige i stiftelsen Steinhuset. Tanken er å gjenskape det broderte Bilden-tekstilet med de rette farger og materialer i tråd og vev. I MUSEUM møter vi noen av dem som har vært med på å gjenskape alt dette. Vi møter også tekstilkunstneren Olaug Salthe som forteller om sitt møte med den helt spesielle bildeverdenen som en gang på 1200-tallet prydet alteret i kirken på Bilden. Sendt første gang i NRK P2 lørdag 13/6 2020. Programleder Øyvind Arntsen Medvirkende : Morten Stige, Gro Elisabeth Lyngstad, Guri Snellingen, Olaug Salthe, Hege Dagestad.

Edvard Grieg hadde mistet både sine foreldre og sin datter. Han var nedbrutt og måtte ut av byen. Den berømte komponisten fikk invitasjoner fra flere steder over hele Europa. Men han valgte Ullensvang i Hardanger. Det leget hans sinn samtidig som han skrev musikk som alltid vil leve. - Han syntes det var fantastisk å være i denne naturen og ikke minst blant fjordfolket. Ofte gikk han turer her på Lofthus. Hans besøkte folk og fikk inspirasjon gjennom sang og musikk de bød på, forteller Edmund Harris Utne. Utne er vertskap i fjerde generasjon på Hotell Ullensvang. Oldemora hans, Brita Utne ble en viktig samtalepartner for komponisten. Utnes Oldemor, Brita Utne, ble en viktig samtalepartner for Grieg under oppholdene i Ullensvang. Hun og mann drev Hotel Ullensvang, hvor Grieg også bodde. Familiene Grieg Utne var nære venner. Edmund Harris Utne forteller at Grieg komponerte mye musikk i Ullensvang. Store deler av Holbergsuiten ble til her. Et stort ras som Grieg opplevde, bidro til at han skrev om Dovregubbens hall. Strykekvartetten ble komponert her. I hagen utenfor Hotel Ullensvang står Griegs komponisthytte. Hytta har levd et omflakkende liv etter at Grieg solgte den til presten i bygda, men er nå en del av hotellkomplekset. Det er ungdomslaget i bygda som eier den. Han kom alltid til Hardanger sammen med sin kone Nina og hennes søster. «Det fruentimmeret» som Grieg karakteriserte henne.

Besøk på bymuseet i Kiel i mars 2020 Vi kaller det Gamlebyen, men egentlig er det svært få hus som er eldre en Annen verdenskrig. Det er historiker og museumsdirektør Dr. Doris Tillmann på Kieler Stadtmuseum som ønsker oss velkommen til en liten plass bak bygningen Warleberger Hof, som er en av de ytterst få, gamle bygningene i Kiel. - Nå står vi på «Kielerfredens plass», stedet der grunnsteinen for hele nyordningen i Skandinavia på 1800-tallet ble lagt, sier hun. Det var i huset som en gang sto her at Carl Johan tvang danskene til å avstå Norge til Sverige i 1814. For oss Kielere betyr det vel ikke så mye, men det som skjedde her ble begynnelsen på 17.mai og 1905 og alt som er norsk selvstendighet i dag, sier dr Doris Tillmann. Teppebombet 90 netter Grunnen til reportasjebesøket i Kiel, som fant sted like før coronareglene stengte grensene i mars 2020, er at Kieler Stadtmuseum denne våren viser en spennende utstilling om hvordan det var for sivilbefolkningen å bli bombet natt etter natt av allierte fly gjennom hele krigen. - Vi kan aldri glemme at Tyskland var den store aggressoren i Annen verdenskrig. Men i vår krigshistorie er det kort avstand mellom gjerningsmann og offer. Vi må forsøke å fortelle begge historier samtidig, sier Tillmann. I utstillingen «Luftkrieg und Heimatfront» vises en lang rekke unike fotografier, personlige album, gjenstander, propagandaplakater og krigseffekter som forteller om hverdagen på «hjemmefronten» i Kiel. - Til slutt var det nesten bare aske og sot igjen av byen. Det sosiale nettverket var brutt sammen. Unge og gamle menn var sendt til fronten, barna var på skoleleirer langs Østersjøen og kvinnene drev verftet og forsøkte å overleve. I MUSEUM forteller også dr Tillmann om hvordan tyske historikere håndterer den dype historien om et samfunn som var gjennomsyret av NS-ideologien og hvor nesten alle var med. - Det er vanskelig, men det går an å bearbeide og fortelle denne historien, sier hun, som peker på at det først var etter 1968-opprøret ting begynte å forandre seg når det gjaldt synet på krigshistorien i Tyskland. Medvirkende : Dr Doris Tillmann, programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 30/5 2020, samt enkelte utdrag i Museums serie om «Angrepet på Norge», sendt påsken 2020.

I 1907 etablerte Gjøvik-bedriften Mustad en fabrikk for hesteskosøm i Tolosa i Baskerland i Spania. Arbeidere som fulgte med på lasset fra Norge, hadde med seg hopp- og langrennski. Det ville spanjolene prøve. Slik kom de norske vinteridrettene til Spania. - Det som skjedde den gang lever sterkt i områdets bevissthet, sier advokat Fransisco Tuduri. Han har skrevet boken «Da skisporten kom til Spania». Tuduri bor i Tolosa og faren hans var med i skiklubben som nordmennene startet, og som raskt fikk mange medlemmer fra regionen. Tolosa ligger en halvtimes togtur inn i landet fra feriebyen San Sebastian ved Biscayabukta.. Et vakkert dallandskap med fjell opp mot 1400 meters høyde. Søstrene Anna og Susanna Kildal bor også i byen. De er barnebarn av Markus Kildal, en av arbeiderne som flyttet fra Gjøvik til Tolosa. Han ble der. Søstrene driver nå en stor sportsbutikk. Den regnes som den fremste på salg av langrennski i hele Spania. Mustad satset først på produksjon av hesteskosøm. Senere ble det skruer og fiskekroker. Mustad hadde allerede etablert en fabrikk i Frankrike, men der fikk ikke de norske arbeiderne så god kontakt med lokalbefolkningen som tilfellet var i Tolosa. I byens park står det et minnesmerke om hvordan skisporten kom til Baskerland. En stor stein og et par kryssende ski, malt i de norske fargene. Det er historiker Tove Orheim som har forsket på denne industri- og kulturhistorien

Det var kanskje de to prinsesønnene til kong Oscar I og dronning Josephine som rodde rundt i Frognerkilen og oppdaget den lille fjellknausen som skulle bli stedet der Bernadottene bygde sitt flotte lystslott. Dette var midt på 1800-tallet. Karl Johan var død, og i løpet av noen tiår skulle begge prinsene i robåten, Karl og Oscar, oppleve å bli unionskonger, som sin far og bestefar. Oscar den annen fikk også den store sorgen at Norge vendte ham ryggen i 1905. - Det er ikke egentlig noen motsetning mellom drømmen om den nasjonalromantiske, norske middelalder og det å være unionskonge. Jeg tror Bernadottene var mye mer interessert i det norske enn det vi vanligvis tror i dag, med 1905 i minne. Det sier sjefen for De kongelige samlinger, Sigurd Sverdrup Sandmo, som åpner dørene for det vinterstengte lystslottet for Museum. Med stor entusiasme og begeistring forteller Sandmo om det flotte håndverket i vegger og tak, møbler og innredning. Bare det beste av norsk håndverk var godt nok for Oscarshall. Dette gjelder også all kunsten som ble bestilt, særlig fra malere som Adolph Tiedemann og Joachim Frich. - Det er lag på lag av historie som møter oss på Oscarshall, sier Sigurd Sverdrup Sandmo. Natur og kunst, eleganse og symmetri. Man går ut for å komme inn, det er et tårn man kan bestige i en fantastisk støpejernstrapp fra Bæruns Verk og fra toppen av tårnet kan man se 200 år tilbake i norsk historie, sier han Opptaket tild ette programmet ble gjort i februar 2020. Sendt første gang 16/5 2020. Programleder Øyvind Arntsen. Musikk i bakgrunnen : Edvard Griegs A-molls konsert fra 1868.

En kogge er et lasteskip fra middelalderen. I 1962 ble Bremerkoggen funnet ved munningen av elva Weser i Bremerhaven. Den ble bygget i 1380 og representerer middelalderens lasteskip. Brede og dype skip med lastekapasitet på flere titalls tonn. - Dette var den tids lasteskip. De seilte mellom Lübeck og Bergen- Bergen og London, til Østersjøen og var svært viktige i handelen som utviklet seg, forteller professor Geir Atle Ersland ved Universitetet i Bergen.

Runer Runer – disse kortfattede budskapene som er funnet på steiner, trepinner, sverd og andre gjenstander, fascinerer. I dette programmet er vi på Ørknøyene, hvor vikingene ristet inn sine budskap i et gravhaugkammer fra steinalderen, vi er så vidt innom Hogganvik utenfor Mandal. Og vi er i hulen til våre fremste runeforskere i Oslo.

Bronse og blikk - Fra bronsealder til hermetikkhistorie Det aller første programmet i serien "Museum NRK P2" ble sendt i januar 2001. I dette podkastprogrammet får vi høre deler av det andre programmet i Museums historie. Det handler om bronsealderen sett fra en gravrøys på Kjøkøy utenfor Fredrikstad. Det er er også en liten hyllest til statsstipendiat Erling Johansen, som var en legende i norsk arkeologi fra 1950-tallet og i mange tiår framover. Det er sønnen, Øhystein Koch Johansen, som forteller om bronsealderrøysa på Kjøkøy og den boken han nettopp hadde gitt ut i 2001, Bronse og Makt. Boken var også en hyllest til Erling Johansen. Hermetikk I del to av dette sammensatte corona-programmet tar vi turen til Stavanger og Hermetikk-museet der. Det blir både røyking av brisling på gamlemåten og historien om hermetikkindustrien i Norge. På mange måter er dette spennet i temaer helt typisk for Museums 20 år på lufta. Temaer fra steinalder til industrihistorie. Dette programmet ble sendt en gang, søndag morgen 19/4 , og laget på denne måten fordi både endringer i P2s sendeskjema gjør at Museum på lørdager faller bort og også fordi det er vanskelig for Museums programledere å reise rundt og hente inn nytt materiale så lenge det er strenge corona-regler. Programmet er redigert og satt sammen av Jan Henrik Ihlebæk. Programleder i de arkiverte klippene er Øyvind Arntsen.

Jøssinger og stripete - Ikke bare «mennenes krig» Hva ville skje i «Festung Norwegen» etter at tyskerne hadde kapitulert på kontinentet ? Full forvirring, kaos og ødeleggelser ? Eller ville Terboven kjempe videre med de 350 000 tyske soldater som sto i Norge ? Med alliert invasjon av Norge via Sverige som konsekvens ? I denne time 4 av Museums serie «Angrepet på Norge 9.april 1940» får vi høre historiker Tore Pryser fortelle om «Brennpunkt Lillehammer», en ny bok som kommer ut denne våren, hvor alle disse sluttspill scenarioene blir beskrevet. Vi møter også historiker og forfatter Mari Jonassen, som kommer ut med boken «Norske kvinner i krig 1939 – 1945» denne våren. – Det var ikke bare «mennenes krig», sier Jonassen, som forteller om en lang rekke kvinner som ikke bare drev med illegal, sivil motstand, men som også fikk våpentrening og deltok i skarpe aksjoner. Direktør Guri Hjeltnes ved HL-senteret forteller om sivilbefolkningen under krigen og hvordan okkupasjonen var en lang prosess med mange virkninger og sterke, sosiale brytninger mellom forskjellige grupper. Norge var det landet i Norden som ble mest utsatt for total nazifisering, sier hun. Noen tok aldri stilling, men samtidig fikk man merkelapper som Jøssinger, stripete, quislinger, landsforrædere, kollaboratører, overløpere, tyskertøser, brakkebaroner, profitører, gode nordmenn, dårlige nordmenn, gutta på skauen. Lenge etter 1945 kunne dette uformelle «eksamenspapiret» fra okkupasjonstiden få større betydning enn mang en formell utdanning, sier Guri Hjeltnes.

Det går en forbindelseslinje mellom Store Råholmen i skjærgården utenfor Fredrikstad og Berlin. Adolf Hitler og Albert Speer planla å gjøre Berlin om til Germania. Et vanvittig prosjekt. Eneste synlige spor etter planene er et gigantisk måleinstrument «Schwerbelastungskörper» som står ikke så langt fra den gamle flyplassen Tempelhof. Rett etter forrige århundreskifte dannet norske studenter Norsk roklubb i Berlin. Den lever i beste velgående med eget flott klubbhus. Da krigen brøt ut ble det vanskelig å drive klubben. Bedre ble det ikke etter krigen da klubbhuset i Köpenick brått lå i DDR. Kongsnæs matrosstasjon i Potsdam utenfor Berlin er Die Norwegische Visitenkarte (det norske visittkortet) i Potsdam. Det var norgesvennen over alle norgesvenner, keiser Wilhelm II som anla matrosstasjonen. Keiseren hadde sett både Frognerseteren og Hasselbakken restaurant på St. Hanshaugen i Oslo. Det var arkitektur han likte. Og slik ville også han ha og engasjerte arkitekten Holm Hansen Munthe til å tegne for sitt prosjekt i Potsdam.

Svikt og nazifisering i NRK – Terrorbombing av Kiel Hitlers propagandaminister Joseph Goebbles var en eneste gang i Norge. Det var i november 1940 og da besøkte han NRK for å gratulere staben med den omreisende utstillingen «Kringreisa». NRK skulle være en propagandamaskin for Nazi-Tyskland og okkupantene, noe som bare delvis lot seg gjennomføre. Etter at BBCs sendinger på norsk fikk flere lyttere enn det nazifiserte NRK, ble alle radioapparater inndratt. Kun medlemmer av NS og de tyske troppene i Norge fikk ha radioapparater. I denne time 3 av Museums ekstrasending om Angrepet på Norge, får vi høre mer om hvordan det gikk for seg i NRK natt til 9.april og i dagene som fulgte. Det var bokstavelig talt et kaos, og hallomann Hartvig Kiran meldte seg på jobb til tomme lokaler. I klipp fra NRKs historiske arkiv anno 1978 får vi også høre hvordan NTB og avisene rundt om i landet fortløpende dekket og observerte den pågående invasjonen. Professor emeritus Hans Fredrik Dahl har doktorgrad på NRKs historie, og i dette programmet forteller han om hvordan både Marienlyst og NRK ble fullstendig overtatt av okkupantene under krigen.Opptaket ble gjort dagen før NRK stengte pga coronasituasjonen. Vi får også historien om NRKs eneste, frie sender under krigen. Og det var ikke BBC i London, som jo var 100 prosent kontrollert av den britiske overkommando, med full sensur og bare godkjente meldinger. Nei, den lå i Boston og ble drevet av overingeniør Gunnar Nygaard og styreleder Arnold Ræstad fra NRK, som kjøpte sendetid på stasjonen WRUL i Boston. Allerede i august 1940 var sendingene i full gang.’ Mot slutten av sendingen besøker vi også Kieler Stadtmuseum som våren 2020 viser utstillingen «Luftkrieg und Heimatfront». Der møter vi dr Doris Tillmann, som forteller om sivilbefolkningens lidelser under den allierte bombingen i talløse netter gjennom hele krigen.

Quisling var vår Hellig Olav - NS justisminister Sverre Riisnæs snakker «Gal mann til rett tid» het boken som historiker Nils Johan Ringdal ga ut i 1989. Tittelen spiller på at den beryktede NS justisminister Sverre Riisnæs, en av de øverste navnene på motstandsbevegelsens liste over krigsforbrytere, ikke ble dømt i Landssvikoppgjøret. Riisnæs framsto som utilregnelig og ute av stand til hverken å forstå tiltalen eller forklare seg. Dermed unnslapp Riisnæs dødsstraff og ble isteden dømt til tvungen forvaring på Reitgjerdet sinnsykeasyl, uten at selve landssviksaken mot ham var tatt opp til doms. NRK-intervju klausulert Da saken mot Sverre Riisnæs ble foreldet i 1973 fikk den gamle naziministeren tilbake sitt pass og reiste sporenstreks til et lite kloster i byen Sortino på Syd-Sicilia. Deretter flyttet han til Wien, hvor han bodde fram til han til slutt kom tilbake til et sykehjem i Oslo hvor han døde i 1988, 90 år gammel. Mens han bodde i Wien og senere og senere også da Riisnæs kom tilbake til Oslo, ble han grundig intervjuet av den legendariske NRK-mannen Per Bøhn. I til sammen fire sesjoner, med totalt mer enn 10 timer opptak, fortalte Riisnæs om sitt liv til den pensjonerte sjefen for Dagsnytt og motstandsmannen Per Bøhn. Problemet var at opptakene ble klausulert, av familiære hensyn i Riisnæs-familien. Slik har båndene ligget urørt, bortsett fra ved en anledning i 1995, da muligens ved en glipp, det ble laget et program i P2 med noen utdrag fra intervjuet. Den 10.mars 2020 opphevet NRKs redaktørmøte klausuleringen, etter søknad fra programmet Museum i P2. For første gang er intervjuet med Riisnæs tilgjengelig i sin fulle bredde, og i dette programmet hører vi Sverre Riisnæs fortelle om sin ultranasjonale oppvekst i Vik i Sogn, hvordan han ville melde seg til tjeneste på tysk siden i Første verdenskrig og hvordan han reagerte da tyskerne kom i 1940. Jeg ble like overrasket som dere, og jeg var skuffet over at tyskerne slapp så lett gjennom, sier Riisnæs. Utdragene fra Per Bøhns intervju tar også opp forholdet til Quisling og Terboven, dramatikken på Skallum gård 8.mai 1945, hvordan Riisnæs hadde det da han bodde i «Ørnereiret» i Solør etter krigen og hva han gjorde på Sicilia. Med i programmet er også historiker Hans Fredrik Dahl. Programleder Øyvind Arntsen.

Tyske stemmer fra Blucher - Et inferno i is og flammer Ingen trodde det skulle bli noe skyting eller dramatikk. Det var det alle sjømenn og soldater om bord i Blucher fikk høre da de passerte Skagen og la kursen rett opp mot Oslofjorden natten til 9.april 1940. Overraskelsen var stor da de ble møtt med både kanonild og torpedoer og det hele snudde seg et totalt inferno da Blucher ble kjørt på grunn og oljen som lekket ut begynte å brenne. Mange hundre sjøfolk og soldater omkom i flammene, på svøm inn mot Drøbak. I denne time 2 av Museums ekstrasending om Angrepet på Norge, får vi høre utdrag fra intervjuer som ble gjort i Tyskland på 1950-tallet med gjenlevende matroser og offiserer som seilte med Blucher den skjebnesvangre natten. Vi får også høre utdrag fra Yngvar Ustvedts program fra 1990, hvor han reiste i Tyskland og fant tidsvitner som var med Blucher.

Blucher synker - Minutt for minutt I første time av serien følger vi angrepet på Norge minutt for minutt slik publikum kunne oppleve det, via forvirrende radiomeldinger og som øyenvitner. Vi besøker Oscarsborg festing og får høre detaljert om hvordan avgjørelsene ble tatt der, i nattemørke og tåke, med en stående ordre om ikke å skyte. Norge var erklært nøytralt og å skyte på engelske eller tyske skip ville være et brudd på nøytraliteten. Det var nettopp det som skjedde da oberst Birger Eriksen brøt sine ordrer og lot kanonene Moses og Aron og torpedobatteriene senke krysseren Blucher som ledet det tyske angrepet. I et opptak fra 1994 møter vi tre tidsvitner på Hvaler, som 9.april sto på en fjelltopp på Vesterøy og så dramaet da en Bluchers følgebåter, motortorpedobåten Albatross bli beskutt fra Bolærne og Horten. Albatross gikk i stor fart på en grunne på innsiden av Søndre Søster og sank med flere hundre mann. .

Hellemalerier og ristninger En landskapsarkitekt, en grafisk designer og en arkeolog har funnet hverandre i et felles prosjekt. De finner nye helleristningsfelt i Østfold. På få år har de avdekket nærmere 500 nye felt fra jernalderen.. Så forflytter vi oss til Revsvik Lofoten der det finnes noen flotte hulemalerier. Maleriene er trolig malt for tre tusen år siden.. Derfra beveger vi oss til Tingvoll i Møre- og Romsdal hvor en finer trolig den flotteste samlingen hellemalerier fra steinalderen i Norge.

Sykdom, død og elendighet herjet skyttergravene i Flandern under Første verdenskrig. Var det derfra den store katastrofen kom ? Eller var det fra lungesykdommer langs den kinesiske mur ? Eller kanskje fra et mutert virus i en militærleir i Midtvesten i USA ? • Pest, kolera, svartedauden og antall døde i begge verdenskrigene til sammen. Det er ingenting som rager opp mot dødstallene under Spanskesyken, sier seniorforsker, dr.polit Svenn-Erik Mamelund ved Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo. Mange titalls millioner var døde verden over på noen få måneder fra oktober/november 1918 til januar 2019. • Også i Norge rammet sykdommen hardt. Femten tusen mennesker døde på noen korte måneder. Også ettervirkningene var store, sier Mamelund. De som overlevde fikk ofte varige skader, på nyrer og lunger. Mange tusen ble foreldreløse og næringslivet hadde problemer. Kort sagt, de fattige ble fattigere, sier Mamelund. I MUSEUM forteller han om hvordan Spanskesyken rammet arbeiderklassen og de svake mye hardere enn de bedrestilte i samfunnet. • På den måten er det vel ikke Kristiania 1918 så forskjellig fra Oslo 2018, sier Mamelund. – Spanskesyken var ikke sosialt nøytral. Den slo ikke like hardt til overalt, selv om også enkelte fra borgerskapet og noen kjente personer også fikk sykdommen og døde. Dette bør vi lære av i dag, sier Mamelund, som mener at tiltak for å bekjempe sosial ulikhet i sykdom i mye sterkere grad bør settes inn i fattige land og for svake grupper. Smittet på butikken «Spansken – kan den komme igjen ?» heter en utstilling på Kongsvinger museum. Der fortelles historien om hvordan influensa-pandemien kom opp gjennom skogene og langs veiene der folk ferdes. – Og på butikken var det verst, sier konservator Ola Storbråten. Der smittet influensaviruset de som kom for å handle, og de tok med seg sykdommen hjem sammen med varene. Etter hvert skjønte folk denne sammenhengen og hadde egne klær til å gå på butikken med, sier Storbråten. På utstillingen i Kongsvinger er det samlet mange gripende enkeltskjebner og også noen få originale gjenstander som forteller den grusomme historien om de lokale virkningene av spanskesyken.

Jekta «Anna Karoline» skapte nytt museum i Bodø Jektene var voluminøse seilførende fraktere som utgjorde livsnerven for byer og bygder i Nord-Norge gjennom fire hundre år. Nå har jektenes viktige historie fått sitt eget museum i Bodø. «Det har tatt lang tid, men endelig kan vi fortalt denne viktige historien på Jektefartsmuseet, sier museumsleder Erika Søfting. Hun åpner døren inn i den største utstillingshallen. Og der får vi jekta «Anna Karoline» av Hopen i Lofoten, rett i fleisen. Med et enormt rødbrunt råseil, akkompagnert av bølgesus og mannskapsrop fra høyttalere i den 20 meter høye bygningskroppen. Museet ligger ved Bodøsjøen, rett ved Bodø lufthavn. I 1959 ble « Anna Karoline» dratt på land der og konservert i et skur. I juni 2019 var det bygget et praktfullt museum rundt skuta. «Beliggenheten er perfekt. Her ser vi ut Saltenfjorden og rett til havs der leden til Bergen går, forteller Softing. ««Anna Karoline» er den eneste gjenværende jekta i sitt slag. Takket være ildsjeler i venneforeninger og krefter som kjenner denne «glemte» historien, er museet blitt til, sier konservator og formidligsleder, Karina Krogh. I museets aktivitetshall er det skapt kulisser som viser Bryggen i Bergen. «Tørrfisken og tranen skule til Bergen. Tenk hvilken opplevelse det var for mannskapet, å komme til storbyen Bergen. Med liv og handel og varer av alle slag, forteller formidler Jan Ivar Bårtvedt. I tillegg til den ruvende jekta, sentral plassert i museets hovedutstilling, er det gjenstander og fotografier som underbygger historien. En seilas til eller fra Bergen kunne gå unna på en uke, hvis børa var gunstig. Men det hendte at jekter var borte ett år før de kom tilbake. Det er bilder som viser at 150-200 jekter kunne være i Bergen samtidig, så denne transporten var en omfattende virksomhet. «Denne trafikken skapte store verdier for Norge, så dette er ikke en lokal nordnorsk historie. Den er av nasjonal betydning, sier museumsleder Erika Søfting.

Innerst i Høyangsfjorden ligger Høyanger. Den lille bygda med fem gårdsbruk og et hundretalls innbyggere, som på kort tid ble en nøye planlagt industriby med over to tusen innbyggere. «Det hele startet med et kraftverk i 1917. Gründeren Sigurd Kloumann sto bak. Så kom smelteverket. Kloumann ville at industribyen han utviklet skulle være pen og effektiv, forteller amanuensis ved Arkitekthøyskolen i Oslo, Kolbjørn Flesje Nybø. Han har skrevet boka «Husa våre – arkitekturarven i Sogn og Fjordane. Der blir Høyanger viet stor plass. «Samtidig ble det et tydelig klassesamfunn. Direktørene bodde ved strandkanten i flotte villaer. Funksjonærene fikk store hus med hager. Lenger inn på land fikk arbeiderne sine boliger. Små hus som de kunne bo i så lenge de arbeidet på verket, forteller historiker og medforfatter av Høyangers historie: «Vatnet, verket og byen» «Folk i Høyanger passer på at byen ikke blir ødelagt. Den skal helst være som den er, sier pensjonert rektor og ordfører gjennom 16 år, Kjartan Longva. Det var gründeren Sigurd Kloumann som startet det hele. Fallrettene ble sikret og han etablerte Norsk Aluminiums CO. «Han ønsket ikke å bygge en industrigetto. To av landets mest kjente arkitekter på den tiden, Christian Morgenstierne og Arne Eide laget den første byplanen. Mye av den planen kan vi fortsatt se sporene av i Høyanger, sier Flesje Nybø. I 1966 var det amerikanske reisetidskriftet Fodors på besøk i Høyanger. Deres utsendte skrev følgende: Høyanger er en av de best planlagte og vakreste industribyene i verden»

Amerika på Eidsvoll 1814 - Ikoniske nasjonalsymboler Benjamin Franklin med pelslue og briller, i et miniatyrportrett av den amerikanske maleren John Thrumbull, utlånt fra kunstsamlingen til Yale University, har kommet hele den lange veien fra USA til Wergelands hus på Eidsvoll 1814. Anledningen er den nye utstillingen «Ikoniske malerier». I Minnehallen med alle portrettene av norske Eidsvollsmenn møtes også et kobberstikk av Thrumbulls framstilling av «The Declaration of Independence, July 4th 1776» og en utgave av Oscar Wergelands berømte maleri av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Wergelands maleri henger som kjent bak presidentens talerstol i Stortinget og har for alltid foreviget Wilhelm Koren Christies blikk som vender seg fra Falsen og Eidsvollsmennene og ser bydende utover representantene i den moderne Stortingssalen. Donald Trump Både Wergelands og Thrumbulls bilder har blitt ikoniske og historiske og var i sin tid ment som en viktig dokumentasjon av revolusjonen som lå i de nye grunnlovene. - Det er nesten utrolig å se hvor potent den amerikanske grunnloven faktisk er og hvor sterkt den blir brukt i amerikansk, politisk diskusjon, sier prosjektkoordinator André Larsen Avelin. I utstillingen peker han på et pressebilde av kongressmannen Adam Schiff, som sammen med noen av sine kollegaer på Capitol Hill står foran det store bildet til Thrumbull og viser fram dokumentet som ber om riksrettssak mot president Donald Trump. Bak politikerne står de amerikanske «founding fathers» inkludert Benjamin Franklin på Thrumbulls bilde og gir en historisk dybde til riksrettvedtaket. - Gjennom et flerårig prosjekt undersøker vi sammenhengene, likhetene og forskjellene mellom den amerikanske og norske grunnloven. Prosjektet heter «Founding fathers across the Atlantic» og bygger på at den norske og amerikanske grunnloven nå er de to eneste som er igjen fra revolusjonstiden fra slutten av 1700-tyallet og inn på 1800-tallet, sier direktør Bård Frydenlund. - Medvirkende : Bård Frydenlund og André Larsen Avelin fra Eidsvoll 1814. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 8/3 2020

I flere år har en gruppe representanter fra samiske museer, Kulturhistorisk museum og Folkemuseet forhandlet om tilbakeføring av samiske gjenstander fra Oslo til de samiske museene. Nå er avtalen klar. Over 2000 gjenstander skal tilbakeføres til der de hører hjemme. • Forhandlingene har vært så fine. Sammen har vi vurdert og diskutert over 4500 gjenstander. Den prosessen har gitt oss mye verdifull ny kunnskap, sier Gro Ween. Ween er førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Ween sier dette er et viktig skritt i Berit Åse Johnsen er leder for De samiske samlinger i Karasjok. Hun er like begeistret. Avtalen ble undertegnet i 2019. Prosjektet er kalt Bååstede. Det er et sørsamisk ord og betyr; tilbake. Foreløpig er avtalen bare på papiret. De samiske museene har ikke magasiner og utstillingsfasiliteter av høy nok kvalitet. Det kreves riktig temperatur, luftfuktighet og lysforhold for å unngå at gjenstandene ikke blir skadet. • Her må det bevilges penger, slik at Bååstede kan gjennomføres fullt ut, sier Gro Ween. • På 1800-tallet ble de samiske hjemsøkt av samlere og oppkjøpere som fikk eller kjøpte samiske gjenstander. Mange av dem havnet på museer rundt om i Europa. Blant disse gjenstandene er det en 400 år gammel tromme. Konservator Jelena Porsanger viser oss trommen. Den er på utlån fra Nasjonalmuseet i København. Den oppbevares i et lite tildekket monter. De samiske samlinger har i en årrekke bedt om å få trommen tilbake, men så langt ikke nådd gjennom. • Vi har ingen trommer selv. Det er ille med tanke på at de forteller om religiøse tradisjoner i det samiske området langt tilbake i tid. Og trommen vi låner har vi så god dokumentasjon på. Eieren ble dømt til døden og rettsprotokollene forteller historien om den og eieren, sier konservator Porsanger.

Jernalderhæren fra «Norge» - Funnet i en myr i Danmark Illerup Ådal og Alken Enge har mange, rike funn fra romersk jernalder. I Danmark kaller arkeologene denne fredede elvedalen for «Gudenes dal». Både menneskeknokler, hodeskaller og titusenvis av våpendeler, personlig utrustning og utsmykning til uniformer og hesteutstyr ble senket rituelt ned i en offersjø for 1800 år siden. Nå er denne sjøen for lengst blitt en myr, og det er i bunnen av denne myren de store funnene har blitt gjort i flere omganger siden 1970-tallet og fram til i dag. MUSEUM har hatt en rekke programmer fra Moesgaard museum og Alken Enge gjennom de siste 15 årene, og dette programmet er en samleversjon av disse programmene. Ikke minst får vi høre et langt intervju med arkeolog Jørgen Illkjær, som var den første til å publisere og gjennomgå Illerup-funnet. Intervjuet med Illkjær ble gjort i 2004. Navn fra historiens mørke Wagnio Tahvide … Det betyr noe sånt som at ”Wagn fikk laget dette”. Skrevet med runer på en lansespiss to hundre år etter Kristus. Wagn og Svarta og hundrevis av andre menn var en del av en meget godt organisert norsk hær som i året 192 la over Kattegat med mer enn 50 skip. De hadde med seg hester, de hadde malt skjoldene i rødt og gult, hadde gull og sølv på seletøyet til de høyeste offiserene, og ikke minst de hadde de tidens mest moderne våpen. Helt nye, direkte importert fra de fineste våpenfabrikkene i Romerriket eller laget av lokale våpensmeder etter romersk forbilde. Samfunnet de kom fra må ha vært godt organisert i høvdingeområder med et klassedelt samfunn, en form for gave- eller avgiftssystemer, med import og eksport til Romerriket som viktig næringsvei. Og lederne må ha vært utdannet i Europa, kanskje de hadde vært i Romernes tjeneste og reist fra India og Afrika til England. Gir dette et annet bilde av Norge fem hundre år før vikingetiden enn det som er vanlig ? Godt at hæren tapte, for hele deres utrustning ble ofret i en myr ved Århus, slik at MUSEUM kan reise på besøk til arkeolog Jørgen Illkjær for å høre om ”Den nye Norgeshistorien”. Medvirkende : Professor Jørgen Illkjær, Moesgård Museum, Jette Linnå og Axel Christophersen. Programleder Øyvind Arntsen

Utstillingen "Dyr i byen" på Oslo Bymuseum - Et dyrisk blikk på byhistorien, det er det vi forsøker på med denne utstillingen, sier avdelingsleder Linken Apall-Olsen ved Oslo bymuseum. - Vi vil skrive dyrene inn i byhistorien og forsøke å se Christiania og Oslos vekst fra 1850-tallet og helt fram til i dag fra dyrenes synsvinkel, sier hun. - Ingen dyr er kjæledyr, det er menneskene som gjør dem til kjæledyr, sier professor emerita fra Universitetet i Oslo, Liv Emma Thorsen. Hun har ikke bare brukt et helt forskerliv på å studere menneskenes forhold til dyr, men har også vært faglig ansvarlig for den nye utstillingen på Oslo Bymuseum i Frognerparken, «Dyr i byen». Lukten og lyden av hest … Den nære lukten av hestelort har alltid stått for meg som en av de delikateste dufter i verden, langt friskere enn f.eks. sjasmin og rose, og fylt av en langt mer håndfast poesi. Sitatet er hentet fra Johan Borgens oppvekstromaner om «Lillelord» på Oslo Vest. - Men slik var det, sier Liv Emma Thorsen. Byen hadde sine helt egne lukter og lyder, forskjellig fra årstid til årstid, preget av alt som hadde med hest å gjøre. De var jo over alt. Det var en hel «hesteøkonomi» rundt hesteholdet, og alt forsvant da bilene og maskinene erstattet hestene fra 1930-tallet og utover. Bella og Vesle-Brunen I MUSEUM forteller Thorsen og Apall-Olsen om mye mer enn hest. Egentlig handler utstillingen om menneskenes forhold til dyr, enten det er kjæledyr eller arbeidshester. Et eksempel på det er Henrik Wergelands hund «Bella» som står som et utstoppet tidsvitne i sin egen monter, utlånt fra Folkemuseet hvor hunden havnet etter at den hadde blitt testamentert til Zoologisk museum. - Selv om Wergeland var lyrisk glad i hunden og hun trofast lå ved hans side mens han var dødssyk, så ville Wergeland at den skulle bli utstoppet og utstilt på det nye Zoologisk museum. Det var tydeligvis ikke et uoverstigelig skille mellom natur og Medvirkende : Linken Apall-Olsen, Liv Emma Thorsen. Programleder Øyvind Arntsen.

Fargebilder fra Levanger - Levanger fotomuseum forvalter unik fotohistorie Harald Renbjør fra Levanger kalte seg ikke fotograf, men kjemiker. I 1907 tok, og fremkalte han det første fargebildet her til lands. Og senere etablerte han landets første fargelaboratorium som fremkalte filmer for folk flest. Både bildene, laboratoriet og historien om Renbjør blir nå forvaltet av Levanger fotomuseum. - Han var en forskertype og et renessansemenneske. Interessen for Renbjør er økende, forteller museumsleder Aud Åse Reitan ved Levanger fotomuseum. Bygget orgler - Foreldrene hans bygget pipeorgler og harmonium. Allerede på 1860-tallet benyttet firmaet fotografier i markedsføringen. Det var nok der han fikk interesse for fotografering, forteller museumsfotograf Nils Torske. Både laboratoriet og bildesamlingen til Renbjør er en bærebjelke i Levanger fotomuseums samlinger. Harald Renbjør fattet tidlig interesse for fotografi og var lærling som 17 åring hos fotograf Røske i Trondheim. Vinteren 1909/10 ble han opptatt som elev på K.K. Graphische Lehrund Versuchanstalt i Wien på avdelingen for fotografi og reproduksjon. Skolen ble drevet av Hofrat Professor dr. Joseph Maria Eder. Eder var verdensleder på dette feltet. Senere studerte han kjemi ved Norges tekniske høyskole, nå NTNU i Trondheim, men uten å ta eksamen. Norges første fargefotografi i 1907 Harald Renbjør arbeidet først som kjemilærer ved Norges landbrukshøgskole, nå Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. Han dro hjem til Levanger for å ta over familiedriften, Foto- og musikk forretningen fra 1926, som også utførte fremkallingstjenester for kundene. «Vi har presentert Renbjør også for det internasjonale fotopublikum. Blant annet i Polen hvor 70 000 mennesker så utstillingen Renbjør var representert på, forteller museumsleder Reitan. I begynnelsen av 2020 ble det blest om det første fargefotografiet Renbjør tok. Det er et bilde av en liten gutt som står på ski. - Vi visste ikke hvem denne gutten var. Gjennom sosiale medier ba vi om å få innspill. Det fikk vi til gangs. Det var antagelig ikke vanskeligere enn at det var Harald Renbjørs yngre bror, Reinar. Mange aviser skrev om saken vekket interesse til og med på Island, forteller Reitan. Medvirkende : Aud Åse Reitan. Nils Torske. Programleder Jan Henrik Ihlebæk . Musikk : «Bilder på en utstilling» av Modest Mussorgsky. Fremført av Jean Guillou.

Kranie-kremmeren Andreas Nordvi fra Varanger, etnografisk museum, dødsdommer, Kautokeinoopprøret og Baastede. Et program fra 2008 med konservator Leif Pareli i den daværende, samiske samlingen på Norsk Folkemuseum. Programleder Øyvind Arntsen. Podkasten lagt ut i anledning Den samiske nasjonaldagen i 2020.

Da Viken var dansk, - Gullsporen fra Rygge ble funnet i 1872 og ble da regnet som den mest fantastiske og oppsiktsvekkende gjenstand fra vikingtiden i Norge. Men så kom Oseberg og Gullsporen fikk være litt mer i fred, bortsett fra at den i stilisert form har prydet kommunevåpenet til Rygge kommune helt til 1.januar 2020. Da ble Rygge kommune slått sammen med Moss og selveste Mossekråka måtte gi tapt for gullsporen som det felles, nye kommunevåpenet for den nye storkommunen. Gullsmedarbeid av verdensklasse I noen korte uker i januar 2020 gikk folk fra Moss og Rygge mann av huse for å se den virkelige gullsporen, på utlån til Moss by- og industrimuseum. Gullsporen og de to gullbeslagene som har hørt til remmen som har festet sporen til rytterens støvel er nå tilbake på Kulturhistorisk museum i Oslo. Utlånet kom i stand etter iherdig arbeid fra Moss bymuseum og som en gest til Moss bys 300-årsjubileum og sammenslåingen av Moss og Rygge kommuner. Gullgjenstandene er dekket av intrikate mønstre i gullperletråd og påloddede gullkorn, og vi ser en ubeskrivelig myldrende verden av dyr, fugler og mønstre stige opp nær sagt fra historiens dyp. Utenrikspolitikk i Vikingtiden I MUSEUM forteller arkeolog Frans-Arne Stylegar om hvordan gullsporen fra Rød har slående likhetstrekk med gullsporer funnet i graver som har tilhørt underkonger i det tysk-romerske rike. Dateringen stemmer med Hiddensee-stilen, ca andre halvpart av 900-tallet. - Jeg tror gullsporen kan ha vært en prydgjenstand gitt til en underkonge i det danske Viken, akkurat på samme måte som keiseren i det tysk-romerske rike ga slike sporer til sine markgrever, sier Stylegar. Jellingdynastiet i Danmark var på sitt høyeste på slutten av 900-tallet, og både sagakilder og innskriften på Jellingsteinene peker på at hele Viken var en del av Daneveldet på denne tiden. - Og i tillegg kan det jo stemme bra at gullsporen ble gravd ned og gjemt da Olav Haraldsson kom tilbake i 1015 og ville rense ut alt som smakte av dansk overherredømme, sier Stylegar. På den måten kan man se Gullsporen fra Rød som et lite eksempel på det utenrikspolitiske maktspillet som etterhvert førte til rikssamlingen i Norge. Medvirkende : Frans-Arne Stylegar. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 1.februar 2020. Musikk : No man is an Island – Kjetil Bjørnstad

Neptun Sildeoljefabrikk, fra sild til sang i tankene Da Neptun sildeoljefabrikk på Melbu i Vesterålen produserte for fullt, gikk det døgnet rundt. Her ble sild ble til olje og mel. Men hardt fiske tok nesten knekken på forekomstene av vårgytende sild. Det ble stans i fisket. I 1986 måtte Neptun legges ned. Nå er fabrikkanlegget fredet. - Produksjonsutstyret ble solgt til Marokko, men all bygningsmasse ble stående og huser nå Norsk Fiskeindustrimuseum, forteller enhetsleder Fred Martinussen. Museet er en bit av Museum Nord og utvikles bit for bit. Bygningsmassen får nytt innhold. - Vi er stolte over konserttanken vår. Der det tidligere lå tonnevis med sild, har vi nå en unik konserttank. Neptun Royal Hall, som vi ynder å kalle den, sier Martinussen. Etterklangen i tanken er målt til 23 sekunder og det slår trolig knock out på de fleste av verdens katedraler. Vel om merke nå tanken er tom. - Vi kan få plass til bortimot 250 mennesker, da endrer akustikken seg, men klangen er fortsatt gedigen, sier enhetsleder Fred Martinussen. Det store lageret for sildemel utvikles nå til magasin for Museum Nord og fungerer også som utstillingslokalet. Håndverker og samfunnsviter Gunnar Norheim har synspunkter på hvilke historier museet skal formidle i fremtiden. - Anlegget står her slik det har vært. Det vitner om at her har det vært en fabrikk. Men i en tid hvor miljøvern og bærekraft er viktig, tror jeg er viktig og også få fram de negative sidene ved denne form for industri. Det er en kjensgjerning at rovdrift på vårgytende sild holdt på å utradere hele sildestammen. Den ble redda i siste liten. Det er også en del av Neptun Sildeoljefabrikks historie og som vi også bør formidle, sier Norheim. Neptun Sildeoljefabrikk var viktig for Melbu. Det luktet, men det luktet penger. På det meste ga olje- og melproduksjonen oppimot 100 arbeidsplasser. - Jeg arbeidet her som elektriker i 10 år. Det var på 60- og 70-tallet. En fantastisk arbeidsplass var det virkelig. Fabrikken gikk døgnet rundt. Hvis produksjonsutstyret sviktet, satte alle mann alt inn på å få produksjonen i gang igjen. Samholdet var unikt, sier Odd Johan Hansen. Sendt første gang 25. januar 2020, programleder Jan Henrik Ihlebæk

En dag i Herrens forgård i året 1197 Oslofergene pendler til og fra Hovedøya og Aker brygge mange ganger i timen hver eneste dag. Men i Museum skal vi velge ut én bestemt dag, nemlig 1.august 1197. Akkurat den dagen lå hele fjorden mellom Akershusneset og Hovedøya fullt skipene til Kong Sverres krigsflåte. Birkebeinerne hadde nettopp plyndret baglerbyen Oslo og de brukte strendene på Hovedøya til å fordele byttet. Slik starter forfatter, idéhistoriker, pensjonert sogneprest og nåværende seniorprest i Oslo Domkirke sin fortelling i Museum. Gervin tar oss med opp til ruinene etter Cistercienserklosteret, som fortsatt er temmelig imponerende med flere meter høye murer mange steder. • Hvorfor munkene kom hit vet vi ikke helt, men det lå jo en kirke her fra før. Kanskje det var Benediktinerne som hadde forøkt å etablere seg ført, sier Gervin. I boken «En dag i Herrens forgårder, med munkene på Hovedøya 1.august 1197», følger Gervin munkene gjennom et helt døgn, med detaljerte beskrivelser av alle tidebønner og gjøremål. I MUSEUM får vi høre litt om livet på innsiden av murene, blant annet at munkene var vegetarianere, stort sett. Det vil si, de spiste ikke kjøtt som hadde fire ben, men kunne godt spise for eksempel duer. • Det gikk i rotfrukter, fisk og enkel kost. Ofte ikke mer enn ett måltid om dagen, men det kunne avhenge av årstidene, sier Gervin. Gervin loser oss gjennom den store ruin-labyrinten og tar oss med inn i kirkerommet, refectoriet og armatoiret. Vi får også høre om dormatoriet og parlatoriet. Det siste rommet var det eneste sted korbrødrene kunne snakke. Ellers var det streng taushet og stort forbudt å snakke, både for korbrøædre og legbrødre. • Den dag i dag heter det jo armoire på fransk om et bokskap. For armatoriet, «våpenrommet» i klosteret, var ikke fylt med fysiske våpen, men med åndens våpen. Nemlig bøker, sier Knut Gervin. Medvirkende : Karl Gervin. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 18/1 2020

Keiser Wilhelm II var norgesvenn av rang. Han var betatt av det urgermanske og falt for norsk dragestil da han så Frognerseteren og Hasselbakken restaurant på St.Hanshaugen under et offisielt statsbesøk i Christiania i 1890. Slike bygg ville han ha på sin matrosstasjon Kongsnæs i residensbyen Potsdam. Og slik ble det. Matrostasjonen «Ventehallen på matrosstasjonen ble skutt i brann de siste dagene av 2. verdenskrig. Nå er «Die Norwegische Visitenkarte in Potsdam» gjenreist, sier lokalhistorikeren Volker Schneeweiss. I 20 år har han og et tyvetalls andre norgesentusiaster i Berlin og Potsdam arbeidet for å gjenreise den flotte ventehallen. I september 2019 foregikk den offisielle åpningen av bygget. Med Norges ambassadør i Tyskland, Petter Ølberg, til stede. «Vi på den norske ambassaden i Berlin har fulgt prosjektet alle disse årene. Det er flott at de fikk det til, sier Ølberg. Hasselbakken på St.Hanshaugen Historiker Stefan Gammelien – han har doktorgrad på keiserens forhold til Norge og Sverige og sier at keiseren var opptatt av det urgermanske.. «Keiseren mente han fant det i Norge, der folket i århundrene hadde taklet det barske klimaet og overlevd. Han identifiserte seg med det, sier Gammelien. Audun Engh er med i foreningen Hasselbakkens venner. Der arbeides det med å få gjenreist Hasselbakken restaurant på St. Hanshaugen. I Potsdam har de gjenreist det som var identisk med arkitekt Holm Hansen Munthes tegninger til Hasselbakken restaurant og Frognerseteren. «Jeg håper Kongsnæs kan bli et treffpunkt for nordmenn bosatt i Berlin og ønsker selvfølgelig alle nordmenn på reise til å besøke dette stedet, sier Volker Schneeweiss. Arbeidene med å restaurere de to andre bygningene i dragestil pågår nå. Programleder Jan Henrik Ihlebæk Sendt første gang 11.01.2020

Ekstra podkast fra Appleton og London Fra sitt private tilfluktssted på Appleton i Norfolk i England, dro dronning Maud inn til London for juleshopping i november 1938. I denne ekstra podkasten forteller dronningens biograf, Tor Bomann-Larsen om Mauds siste dager på Claridges hotell og The London Clinic, og vi får høre om hvordan det var på Appleton House der prinsesse Maud og prins Carl av Danmark levde lykkelig i mange år før de måtte akseptere familiens skjebne og bli konge og dronning av Norge. Dette er en collage av flere programmer fra 2009, og bygger også på Museums dokumentarfilmer «Kongelige fotografer» fra 2015, som fortsatt ligger i appen NRK TV. Et privat dronningrike Dronning Maud tilbrakte inntil fem måneder hvert år på Appleton House i Norfolk i England. Her hadde hun sitt private dronningrike, med hester, have, spaserturer og selskapelighet. Det vakre teglsteinshuset lå en kort ridetur fra Sandringham Estate, den private og slottslignende herregården hvor resten av den britiske kongefamilien var samlet hver jul, og som fortsatt er et sted den utvidede storfamilien Windsor ofte trekker seg tilbake til. Appleton House var en moderne herskapsvilla dekket av villvin, med hageanlegg, staller og turstier. Allerede i 1896, da prinsesse Maud og prins Carl av Danmark fikk huset i bryllupsgave av kong Edward den 7., var det sentralfyr, innlagt vann og elektrisitet. Et fast tjenerskap sto klart året rundt, og det nygifte paret, som ikke ante at de en gang skulle bli kalt til den norske trone, delte sin tid mellom København og Appleton . Sirkus Maud Det som en gang var «et lite paradis», som Maud skriver i et privat brev, ble etter hvert en kile mellom Dronning Maud og Kong Haakon. I denne podkasten forteller kongebiograf Tor Bomann-Larsen om hvordan Dronning Maud etter første verdenskrig tilbrakte inntil fem måneder på Appleton hvert år. Hun reiste på et kort våropphold, og kom tilbake i slutten av september for å bli til juletider. Hver gang ble flyttingen organiserty som en stor ekspedisjon, med togvogner fulle av hester, utstyr, kokker og alt som hørte til. Dronning Maud var del av både den britiske, danske og norske kongefamilie og deltok ofte i arrangementer både på Buckingham palace og på Sandringham. Ensom slutt på Claridges En tur inn til Claridges hotell og juleshopping i London hørte alltid med når Dronning Maud reiste på sin høsttur. Men da Dronning Maud ankom sin suite i byen i november 1938 var noe galt. Hun klaget på magesmerter og ble undersøkt av de kongelige leger som kom til hotellet. To dager senere var hun operert for ”et maveonde” på den private The London Clinic i Harley street, og det var sendt bud etter kong Haakon, som var på vei fra Norge. Haakon og Maud snakket sammen en siste gang etter operasjonen den 16.november, og det så ut som om dronningen skulle komme seg, men natt til 20.november, klokken 00.25 døde dronning Maud alene i sitt rom på sykehuset, med en sykepleier på nattevakt ved sin side. I MUSEUM forteller dronningens biograf. Tor Bomann-Larsen om Mauds siste dager, og om hvordan Appleton ble gitt tilbake til det engelske kongehuset allerede i 1938. Huset ble revet midt på 1980-tallet, men haveanlegget er fortsatt inntakt. Disse programmene ble sendt første gang i 2009 og 2015. Tor Bomann-Larsens kongebiografi ble avsluttet høsten 2019 med bind 8 : «Kongen». Programleder Øyvind Arntsen

Året som gikk - Museums årskavalkade 2019 Årskavalkaden til Museum er noen klipp som spenner fra oldgermanske runer og feltarbeid i de bratte liene ned mot Sognefjorden,- på jakt etter gamle furutrær, til et besøk på British Library og originalmanuskriptet som forteller om Ottars reise. Alt er med Nyttårshilsen fra programlederne Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen. Godt, nytt år ! "Erilar".... Runene på Øverbysteinen er ikke ferdig tolket, men i Museum får vi et forslag på hva første linje kan bety. «Erilar raskar runor….». På runesteinen på Kuli midt i Trondheimsfjorden står det at bautaen ble reist da «kristendommen hadde virket 12 vintre i Nuriki». I hvert fall er dette runeforsker Jan Ragnar Haglands tolkning. I så falkl har vi både kristendommen og navnet på landet for første gang i historien. - Men det er ikke sikkert det er riktig, sier Hagland, som argumenterer både for og imot sin tolkning av teksten på runesteinen. Et språk eller en dialekt ? I MUSEUM hopper vi lett fram og tilbake i kalenderen og prøver å finne en rød tråd fra program til program. Mye handler om språk, så det er ikke overraskende at vi får høre noen setninger av det merkelige språket Älvdalsk. – Men er det et språk eller en dialekt, spør språkforsker Sylvfest Lomheim, som er med på turen til Dalsland. I denne kavalkaden skal vi også innom «Anglo-Saxon Kingdoms» på British Library, vi skal spise klippfisk i Kristiansund, reise med ferge til Frønningen og det blir også en klang av oldgermansk når professor James Knirk framfører teksten på Tunesteinen i oldgermansk stil slik tonen kan ha vært på 400-tallet. Sendt første gang 04/1 2020

Under hele Annen verdenskrig bodde kronprinsesse Märtha og prinsebarna med en liten stab i huset Pooks Hill like utenfor Washington DC. De var kommet til USA som krigsflyktninger og den amerikanske president Franklin Delano Roosevelts spesielle gjester. Fra første dag ble de som en del av presidentens nærmeste familie. Kongebiograf Tor Bomann-Larsen - Det var nær og hyppig kontakt mellom kronprinsesse Märtha og presidenten", sier kongebiograf Tor Bomann Larsen. Gjennom åtte bind har Bomann-Larsen skrevet biografien til Kong Haakon og Dronning Maud. Siste bind kom høsten 2019, men det er bok 7 som forteller historien om Kronprinsesse Märtha og prinsebarnas eksil i USA fra høsten 1940 til hjemkomsten i Oslo 7.juni 1945. Gjennom hele verket bruker Bomann-Larsen tidligere upubliserte kilder, som de personlige dagbøkene til hoffsjef Wedel Jarlsberg og brevene fra kronprinsessens hoffdame Ragni Østgaard. FDR og Kronprinsessen Ifølge Bomann-Larsen spilte den norske kronprinsessen en stor og viktig rolle i den dødssyke president Rossevelts liv under krigen. - Kanskje bidro hun til å forlenge livet til verdens mektigste mann, midt under de vanskeligste periodene av krigen", sier Bomann-Larsen. I dette programmet får vi høre utdrag fra flere Museumsprogrammer fra 2013 og ikke minst klipp fra TV-dokumentaren «Kronprinsesse Märthas krig» som ble sendt første gang på NRK1 julen 2016. Både denne TV-filmen og dokumentaren «Dronning Mauds album» ligger fortsatt i appen NRK TV. Søkeord «Kongelige fotografer». Der finnes også 10 små kortfilmer både fra krigseksilet og fra den første tiden i Haakon og Mauds liv sammen. Programleder Øyvind Arntsen

«Fandens dansesal» kalte den polare eventyrer Roald Amundsen den siste og livsfarlige oppstigningen til Sydpolplatået. Og det er typisk for Tor Bomann-Larsens måte å knytte sammen historiske tråder på at han bruker nettopp Amundsens uttrykk som tittel på kapitlet hvor vi får høre alle detaljer om natten da Kong Haakon sklir med sine glatte lakksko på de hvite flisene på baderomsgulvet på Bygdøy kongsgård. Fallet resulterer i et lårbeinsbrudd og resten i livet i strekk og rullestol for den aldrende monarken. - I Kong Haakons øyne må en konge være stående. Det har nok også litt med krigsherren kong Haakon å gjøre. Han følte ikke at han kunne være statsoverhode i funksjon. Han beholdt jo kongekronen, men regentskapet overlot han til kronprins Olav, sier Tor Bomann-Larsen. Den mystiske Kiss Bennet For å gjøre forbindelsen til Roald Amundsen komplett, kan Bomann-Larsens kilder fortelle at en av gjestene i brigdeselskapet som gikk forut for fallet på baderomsgulvet, var den mystiske, norske kvinnen Kiss Peto Bennet. Hun dukker for første gang opp på verdensscenen som polfarerens hemmelige elskerinne og store kjærlighet gjennom hele Roald Amundsens liv. Noe som for første gang ble avslørt i Tor Bomann-Larsens biografi over Roald Amundsen. Alltid Prins Carl innerst inne I MUSEUM forteller kongebiograf Bomann-Larsen om hvordan Kong Haakons siste år ble, og ser også tilbake til starten i 1905. Vi får høre om hvordan forskjellige kilder har kastet lys over både den dypt personlige delen av Kong Haakons liv og hvordan han skrev brev til sin svigerfar, kong Edvard VII i London da han forhandlet med de norske sendemennene om betingelsene for å overta den norske kongekronen i 1905. - Kong Haakon behold helt til det siste en del av seg som prins Carl, sier Tor Bomann-Larsen. Dette er del 2) i Museums reportasje om siste bind i kongebiografien. Sendt første gang 28/12 2019. Programleder Øyvind Arntsen.

Vi feirer nå den kristne julen, men hvordan feiret de sine vinterfester i førkristen tid. Ingen vet det, selvfølgelig, men på Jernaldergården på Ullandhaug i Stavanger kan funn gi noen indikasjoner. Dessuten kan tidlige skrifter også gi oss et vagt bilde av hvordan det var. Jernaldergården, slik den fremstår i dag, er bygget nøyaktig på «grunnmurene» til bygningene som ble reist og tatt i bruk her på 300-tallet og fremover. Altså i folkevandringstiden. «En ting er temmelig sikkert. De brygget øl, sier arkeobotaniker og forsker Eli-Christine Soltvedt. «De hadde bygg og de brygget øl. Det var folk i midtøsten som for lengst hadde begynt å domistisere korn, det vil si at de foredlet plantene. Vi har funnet mye bygg her på Jernaldergården, sier forskeren. «Ettersom folk reiste mye mer enn vi tror, på den tiden, så kom dette kornet også hit til Jæren trolig lenge før jernalderen, skyter museumspedagog Ellen Tjørnhom Bøe, inn. Inne i hovedhuset henter arkeolog fram et flott glass. Det ble funnet glasskår under utgravningene. Ut fra formen og mønstrene på skårene, har museet fått laget et glass slik det kan ha sett ut. «Husfrua her kan ha gått rundt her met et slikt glass i hånden under festene, sier Inger Horve. Glassene som ble brukt på her kommer sannsynligvis fra Køln-området der det ble produsert slike glass i romertiden. Feiringen på den tiden var nært knyttet til årssyklusene og midtvinter er det å anta at feiringen fant sted 12. januar. «De hadde ikke kalender på de tiden, men første nymåne etter første fullmåne etter vintersolverv blir omtrent den datoen» sier professor i arkeologi, Siv Kristoffersen. Det handlet om å drikke jol og å blote. Først og fremst ble det ofret dyr, men det kan også ha vært menneskeofring, ifølge professoren.

"Fiat lux" - la det bli lys ! Gud skaper verden med lys. Slik tenkte man i middelalderens kirkekunst, og det er også nøkkelen til å forstå hvorfor det funklet og skinte inne i stavkirkene. - Man tenkte seg at alt lys utgår fra ett lys, som eksploderer og kondenserer og lager ti sirkler, og til slutt er jorden igjen i midten med de fire elementer. Og regnbuelyset er også et lys. Regnbuen er jo i mange kulturer broen til gudene, sier Kaja Kollandsrud i MUSEUM. Sammen med museumsinspektør Sissel F Plathe, som har sine røtter i Norge, går vi med museumskonservator Kaja Kollandsrud fra Kulturhistorisk Museum i Oslo rundt i den enorme samlingen av kirkekunst fra middelalder og renessanse på Nationalmuseet i København. Vatnåsskrinet fra Sigdal I tillegg til flotte altertavler og mangefargede treskulpturer finner vi frem til to av de flotteste gjenstandene fra Norge som fant veien til København på 1600 og 1700-tallet. Det er Vatnåsskrinet fra Buskerud og Sankt Olavsfiguren fra Tyldal. Relikvieskrinet i gullforgylt kobber, med dragehoder og flotte detaljer er fra 1200-tallet, mens den mangefargede Olavsfiguren er 1300-tall. Kongens kunstkammer I MUSEUM møter vi også museumsinspektør Vivian Etting, som forteller om den berømte antikvitetssamlingen til kong Frederik III. Hun blar litt i katalogen for det kongelige museum anno 1695, "Museum Regium", men det kommer vi tilbake til i del 2) av denne reportasjen fra Nationalmuseet i København. Dette er del1) av tilsammen 2. Første del sendt 14/12 2019.

Skogen har alltid endret seg. Enten av naturlige årsaker, eller av mennesker som har kultivert landskapet. «For 4000-5000 år siden ble skogene fra Lindesnes til Nordland brent ned for å skaffe jordbruksland. Den gang var kysten dekket av eike- og barskog og ikke minst bjørk. I dag er det lyngheier. Dette er trolig en av de mest dramatiske endringene av landskapet, utført av mennesker, sier geolog, forfatter og journalist Reidar Müller. Han har skrevet boka «Skogens historie» med et vell av innfallsvinkler. Her er det naturhistorie, økologi, vitenskapshistorie, kulturhistorie og filosofi, bare for å nevne noe. Og mye om jakten på ulvespor og drømmen om å se ulv. Müller er ofte i Østmarka og han tar oss med til Ytre Enebakk. Til Durud. En bit av verdens største biotop – taigaen eller barskogsbeltet, som strekker seg fra Norge til Stillehavskysten. «En kan nær sagt gå disse sek hundre milene i skog – avbrutt av en og annen vei og litt beitelandskap, forteller Müller. I dag er består våre skoger hovedsakelig av gran. Den kom sent inn i vårt landskap. «Grana kom østfra for 2000-3000 år siden, selv om det er forskere som hevder at den kom lang tidligere, blant annet basert på funn av pollen. Noen er jo ikke så glad i grana, men biskop i Bergen midt på 1700-tallet, Erik Pontoppidan, han likte granas symmetri, forteller forfatter Reidar Müller. Når skogfinnene kom til Norge på 1600-tallet endret skogslandskapet seg i stor grad. «De brant ned store skogsområder for å dyrke svedjerug og neper, forteller Reidar Müller.

«Kongen» heter siste bok i Tor Bomann-Larsens åttebindsverk om Kong Haakon og Dronning Maud. Gjennom 20 år har Bomann-Larsen lett i offentlige og private arkiver og ikke minst fått unik tilgang til De kongelige samlinger ved Slottet i Oslo. - Da jeg begynte var jo ennå ikke det store arkivarbeidet på Slottet i Oslo kommet skikkelig i gang. Mye lå i kasser og reoler som sto lagret i Stallene, og jeg fikk et lite kontor vegg i vegg, sier kongebiograf Tor Bomann-Larsen. I løpet av det siste 20 årene har både De kongelige samlinger og papirarkivet ved Slottet i Oslo blitt fullstendig profesjonalisert og i den gamle stallbygningen er det ryddet opp og restaurert og bygningen har skiftet navn til «Dronning Sonjas KunstStall». Utstillingen som står der høsten 2019 er en stor samling av de forskjellige kildene Tor Bomann-Larsen har brukt i sin biografi. Gjenstander, brev, dagbøker og fotografier fra lenge før 1905 og fram til mellomkrigstiden, inkludert en fullstendig oppdekning av «Afternoon Tea» med Dronning Mauds beste servise. Hele folkets konge I MUSEUM forteller Tor Bomann-Larsen om hvordan kong Haakon helt fra starten av, da han gikk i land med sin familie på Vippetangen i snøværet i november 1905 og gjennom hele regentskapet, og ikke minst i jubelbruset den 7.juni 1945, hadde klart for seg at han skulle være hele folkets konge. Både republikanere, monarkister, kommunister og den borgerlige overklassen skulle vite at kongen og konstitusjonen var en og samme ting. Hevet over parti og klasse. - Det finnes ikke belegg for at kongen selv skal ha sagt at han også var «kommunistenes konge». Men det er kildefast at han en gang, sikekrt i spøk, refererte til Norges kommunistiske parti som « Det kongelige, norske kommunistparti», sier Tor Bomann-Larsen. Årstallet 1928 Mange vil forbinde Kong Haakon med 1905, hans konsekvente avvisning av tyskernes krav i 1940 og eksilkongedømmet i London under Annen verdenskrig. Men det er et annet årstall som peker seg ut som det aller viktigste, nemlig 1928, sier Tor Bomann-Larsen : - Det var først Einar Gerhardsen som pekte på dette årstallet, i en tale han holdt til kongen i 1945. Og det spesielle med det årstallet er at Kongen i 1905 og 1940 handler litt på refleks, ut fra de historiske begivenheter. Men i 1928, da han utnevner den første Arbeiderpartiregjeringen, er det en villet handling. Og han sier i svartalen til Gerhardsen at…. – Jeg var så lykkelig over å få den muligheten. Dette var Kong Haakons personlige bidrag til Norges historie og til Norges samling på tvers av klassegrensene. Han trekker arbeiderklassen inn i den norske konstitusjonen. Med Tor Bomann-Larsen og Nina Høye. Programleder Øyvind Arntsen. Klipp fra NRKs arkiv : Haakon VII og Filmavisen 1945.

Kirkebygg ligger sjelden tilfeldig plassert. Noen ganger ligger de på plasser som ble brukt i religiøs sammenheng før kristendommen kom. Landskapsarkitekt Lars Ole Klavestad har gått dypere inn i denne materien i boka «Kirken i landskapet» som han har skrevet etter oppfordring fra biskopen i Borg. «Det er så mye spennende historie knytta til kirkebygg. Ikke bare selve kirken og dens inventar. Men hvordan den er plassert i landskapet kan også fortelle oss mye, sier Klavestad. Han tar oss med til tre av kirkene av de over 130 kirkene han har beskrevet eller nevnt i boka. Landskapsarkitekt Klavestad kan også mye navnehistorie og har gitt ut bøker om det. I mange år var han knyttet til Fylkeskonservatoren i Østfold. Han er også en dreven lokalhistoriker og har vært medforfatter for en rekke lokalhistoriske bøker om hjembygda Borge. De senere årene har han sammen med to likesinnede entusiaster funnet flere hundre nye helleristningsfelt fra jernalderen i Østfold. Og helleristninger er det flust av rundt for eksempel Skjeberg kirke. Utover dette er Klavestad også billedkunstner. Vi besøker kirkene i Idd i Halden kommune, Skjeberg kirke i Sarpsborg og Ullensaker kirke på Romerike. De to første er reist 1100-tallet og Ullensaker kirke ble vigslet i 1958. Men den står i samme område hvor det før har stått en stavkirke og en trekirke. «Idd kirke ligger så lavt i terrenget på en slette at den bryter mot «regelen». Her kan det være de to bekkene og den flate sletta som har hatt betydning for plasseringen. Navnene på gårdene her indikerer også at det kan ha vært religiøs aktivitet i dette område lenge før kirken ble bygget. Skjeberg kirke ligger høyt, men ikke på det høyeste punktet. Nei den er plassert slik at den kunne sees fra raet et par kilometer unna. I tidligere tider gikk hovedveien nettopp på raet. Derfra er utsynet mot kirken praktfullt. Jeg tror ikke det er tilfeldig. De veifarende skulle se den, sier Klavestad. De tre kirkene ligger alle ved pilgrimsleden mellom Halden og Trondheim.

Var den andre kvinnen i Oseberg en transvestitt ? En kvinne med grov beinbygning og skjegg ? Og hvorfor kledde Odin seg så ofte som kvinne ? - Homoteori og kjønnsforskning kan gi oss nye måter å forstå norrøn mytologi på, sa den uavhengige doktorgradsstipendiaten Amy Franks fra London da hun var en av mange internasjonale innledere på «The Aarhus Old Norse Mythology Conference» som ble arrangert i Bergen i slutten av oktober 2019. Når det gjelder Osebergkvinnen, pekte Amy Franks på at DNA-forskning har vist at den eldste kvinnen hadde Morgagnis syndrom, en hormon-ubalanse som gir kraftig beinbygning og blant annet skjegg på kvinner. Stedsnavn, arkeologi og Hawaii I MUSEUM får vi møte noen av innlederne og også høre musikk av Einar Selvig. Som komponist og musiker presenterte Selvig instrumenter som bukkehorn, lur, kantele og lyre. Alt sammen instrumenter som har historiske røtter langt tilbake i førkristen tid. Den danske arkeologen Simon Nygård fra Århus forteller om prosjektet til arkeologen Neil Price, «Distant Vikings», som sammenligner samfunnsstrukturer og arkeologiske funn fra Hawaii fra før koloniseringen med lignende funn i skandinavisk arkeologi. - Det saknas handling, sier den svenske arkeologen Anders Andrén, som på konferansen snakket om hvordan arkeologene ut fra konkrete, arkeologiske funn, som enkeltvis kanskje ikke forteller så mye, må sette sammen hen helhetsforståelse av et område, - -V i må rekonstruere de handlingene som kan ha funnet sted, sier Andén. I MUSEUM forteller han blant annet om en stor, arkeologisk utgravning han ledet hvor mye taler for at arkeologene fant et rituelt sted i landskapet hvor det en gang var foretatt blod-ofringer. Kanskje vi fant stedet for et «alve-blot», sier Andrén. I MUSEUM møter vi også Olof Sundquist og Eldar Heide i tillegg til Amy Franks, Simon Nygård og Anders Andrén. Konferansen ble arrangert i Bergen 31/10 – 1/11 2019.Programleder Øyvind Arntsen. Musikken av og med Einar Selvik

Dypt inne i DORA, ubåtbunkeren som ble bygget av tyskerne i Trondheim under Annen Verdenskrig, ligger det tusenvis av knuste og brente biter fra middelalderkirkene i Trondheim. I steinsamlingen til Nidarosdomens Restaureringsarbeider finnes det mange hundre års oppsamlede skulpturfragmenter og deler av byggesteiner til tidlige faser av Nidarosdomen og andre, historiske steinkirker i Trondheim. «Fantomkirkene» før Nidarosdomen Fra gulv til tak står det pall på pall i stålreoler i et 800 kvadratmeter stort lagerrom. I MUSEUM forteller kunsthistoriker Kjartan Hauglid om hvordan noen av disse skulpturfragmentene kan passe sammen og gi et inntrykk av hvordan den forsvunnede steinkirken i Øystein Magnussons kongsgård kan ha sett ut. – Det er tre ”fantomkirker” fra tiden før Nidarosdomen, sier arkeolog ved NDR og dr.phil, Øystein Ekroll. - Ruinene etter Kristkirken ligger begravd under Domkirken, men både Mariakirken og kong Øysteins Nikolauskirke lå inne i kongsgården, og er nå forsvunnet uten noen spor. Wilhelm Erobreren og Cordoba – Jeg tror at noen av skulpturfragmentene i DORA kan være rester av Nikolauskirken, sier Kjartan Hauglid. Han har reist rundt i både Storbritannia, Frankrike og Spania og nærstudert mange middelalderkirker. Blant annet har han sammenlignet spesielle bygningsdetaljer på middelalderkirken Selby Abbey i nordre Yorkshire med stilen på noen av skulpturbitene han har funnet i DORA. – Det vi snakker om er en tydelig, normannisk hoffstil fra tiden under Wilhelm Erobreren, som igjen er inspirert av de muslimske moskeene i Cordoba i Andalucia, sier Hauglid. I MUSEUM forklarer Hauglid om konsollfriser, gesimsplater, volutter, snurrer og fabeldyr fra denne tiden. - Jeg tror vi har nok kapitéler til 1 korbue, 2 portaler og en liten apsis med dekorerte gesimsplater som alle kan stamme fra den opprinnelige Nikolauskirken i Nidaros, sier Hauglid. Medvirkende : Øystein Ekroll, Kjartan Hauglid og programleder Øyvind Arntsen. Programmet ble sendt første gang 5.mars 2011

Edvard Munch hadde under sine opphold i utlandet fått to viktige meséner. Det var Max Linde i Lübeck og Ernest Thiel i Stockholm. De kjøpte og bestilte bilder av Munch. I 1909 fikk kunstneren sin første norske velgjører. Det var kunstsamler Rasmus Meyer som drev den lukrative Vaksdal Mølle. «I startfasen var forholdet mellom Edvard Munch og kunstkjøperen Rasmus Meyer, ganske anstrengt. Men etter at de traff hverandre personlig i Bergen i juni 1909 gikk det mye bedre. Meyer bli en viktig velgjører for Munch», forteller kunsthistoriker Hans-Martin Frydenberg Flaatten. Han har arbeidet mye med Munch og har skrevet flere bøker om vår fremste kunstner. I dagboksnotatene til Munchs venn og slektning – Ludvig Ravensberg – har Frydenberg Flaatten fått et spennende innsyn i prosessen fra da Munch vender hjem fra Europa og retter blikket mot Norge. Munch hadde nettopp avsluttet et behandlingsopphold på en psykiatrisk institusjon i Danmark. Etter noen år i utlandet ville han hjem. Økonomien og livet skrantet. Kunstsamleren Rasmus Meyer hadde allerede begynt å kjøpe Munch-bilder. Men ikke av Munch selv. Blant annet kjøpte han noen bilder som Munch hadde pantsatt. Det mislikte Munch. «Etterhvert begynte de å forhandle om direkte kjøp. Det skjedde via mellommenn. Forholdet dem imellom, var i begynnelsen ganske anstrengt. Nå skulle de møtes i Bergen. Det var sommeren 1909 og det ble et vendepunkt for Munch og tilliten mellom Meyer og Munch vokste, forteller Frydenberg Flaatten. Rasmus Meyer kjøper 12 bilder for 16000 kroner. Eksempelvis er en industriarbeiders årslønn på denne tiden omkring 1000-1200 kroner, bare for å sette det hele i perspektiv. Kurator ved Kode kunstmuseer i Bergen, Frode Sandvik, forteller at Meyer hadde samlet kunst i lang tid. «Meyer var på en dannelsesreise i Europa da han var i slutten av tenårene. Under reisen så han mye kunst. Han skrev hjem om dette. Etter hvert begynte han å samle kunst. Rasmus Meyer var tydelig på at kunsten måtte være til glede for offentligheten, forteller kuratoren. Derfor har Bergen i dag sin egen Rasmus Meyers samlinger i Rasmus Meyers Allé ved Festplassen i Bergen.

Olavsfrontalet fra 1300-tallet var selve midtpunktet da en stor og påkostet utstilling av europeisk kirkekunst åpnet i Katharinakloster-museet i Utrecht i slutten av oktober 2019. Konservatorer fra Nederland har reist land og strand rundt til norske stavkirker og besøkt alle de store kirkekunst-utstillingene i Bergen, Oslo og Trondheim. Det samme har de gjort i avsidesliggende fjelldaler i Pyreneene og i Vic i Katalonia. - Vi har hentet de flotteste mesterverkene fra 1100, 1200 og 1300-tallet, både fra Norge og Katalonia, sier utstillingens kurator, Micha Leeflong. Og så har vi latt dem møtes på halvveien, akkurat her i Utrecht. Det er Nord og Syd som møtes, sier Leeflong. Grunnen til at kirkekunsten fra middelalderen vekker så stor oppsikt Nederland, er at alt fra denne perioden forsvant under bildestormene og den voldsomme reformasjonen som herjet landene i Sentral-Europa på 1500-tallet. – Og så kom pengene, sier Leeflong. Plutselig skulle alt være barokk, og da forsvant de siste madonnaene og alterskapene fra denne tidlige epoken. Bortsett fra i de avsidesliggende fjelldalene i Pyreneene og blant fjorder og fjell i Norge. Der ble middelalderkunsten stående i kirkene. Når vi når ser kunsten fra Nord og Sør plassert sammen, er det som om de kommer fra det samme atelier. Likheten er slående. Men så slik var det over hele den katolske verden før reformasjonen. Det samme bildespråk, de samme fargene, de samme motivene og for den saks skyld den samme liturgi og messeforløp. - De eneste sporene som fortsatt viser at det var slik en gang er kunsten fra de bortgjemte kirkene i Pyreneene og i stavkirkene i de norske fjellbygdene, sier Leeflong. I MUSEUM møter vi også direktør Steinar Bjerkestrand og dr phil Øystein Ekroll fra Nidarosdomens restaureringsarbeider og professor Justin Kroesen fra Universitetsmuseet i Bergen. Medvirkende : Kurator Micha Leeflong fra Museum Catharijneconvent, sirektør Steinar Bjerkestrand og dr phil Øystein Ekroll fra Nidarosdomens restaureringsarbeider og professor Justin Kroesen fra Universitetsmuseet i Bergen. Programleder Øyvind Arntsen

Mosjøen har en ny spennende attraksjon – Helgelandstrappa. Sherpaer fra Nepal har de siste par årene anlagt en steintrapp i en bratt ut som fører opp til Øyfjellet. Derfra får du et supert fugleperspektiv på byen. Den vernede gamle trehusbebyggelsen – den moderne byen bak og i byens nordlige ende ligger aluminiumsverket Alcoa – hjørnestensbedriften. «Vi er så stolte av Sjøgata og trehusbebyggelsen, sier Kari Sommerseth Jacobsen. Den er helt unik i nordnorsk sammenheng. Hun er avdelingsleder ved Vefsn museum. Museet holder hus i Jacobsenbrygga. Og ja – hun er faktisk en av disse Jacobsene. Det var oldefaren hennes som startet handel her på 1800-tallet. Lokalhistoriker Per Sjåvik er også lykkelig over at Sjøgata ble bevart. For det var ikke gitt. På 70-tallet var det stor strid om denne kulturhistoriske perlen. «Ordføreren var samvirkslagbestyrer og ønsket seg parkeringsplass. Derfor ville han, og mange med han rive hele trehusbebyggelsen, forteller Sommerseth Jacobsen. «Min far var en av dem som ville rive hele «skiten», sier Per Sjåvik. «Faren min vokste opp under fattige kår på landsbygda. De gamle trehusene i Sjøgata minnet han om armod. Derfor ville han, og mange med ham, ha dette vekk, fortsetter Sjåvik. I dag er Sjøgata en flott dokumentasjon på handel og vandel på Helgeland på 1800-tallet da utviklet seg til et kraftfullt ladested. «Riktig frisk ble det da engelskmennene kom hit i 1860-årene og bygget dampsag. Det var noe nytt. Etter 30 års drift – det skapte rene klondyke-stemningen i byen – var det nær sagt ikke et tre igjen i Mosjøen. Og engelskmennene forsvant, forteller museumsleder Sommerseth Jacobsen. Helt sør i Sjøgata ligger Fru Haugans hotell med ander tilbake til siste halvdel av 1700-tallet. Et historisk hotell med en historieinteressert senior, Alf Gilroy Johannesen, som har sitt eget hotell-museum og ellers har lagt opp til kulturvandring i selve hotellet. «Min datter er femte generasjon på hotellet. Det har nær sagt bare vært kvinnelige ledere her.

«Passio et miraculi beati Olavi» het den håndskrevne boken som på slutten av 1100-tallet gjorde helgenkongen Olav Haraldsson berømt over hele det kristne Europa. St.Olav var godt kjent i Norge og Norden lenge før det, siden mirakler, helbredelser og religiøse syn i hans navn hadde versert på folkemunne helt siden kong Olav hadde falt på Stiklestad i 1030 og kisten med hans lik var blitt plassert i den nye Kristkirken i Nidaros. - De første, skriftlige kilder er to skaldekvad fra 1030-årene som forteller om at folk kom langveis fra for å be til helgenkongen. Også Adam av Bremen nevner i sin kirkehistorie fra 1075 at det skjer store helbredelsesundere ved Olavsalteret i Trondheim, sier dr phil Øystein Ekroll ved Nidarosdomens Restaureringsarbeider (NDR). Tredje utgave Det er den legendariske erkebiskop Øystein Erlendsson som regnes som forfatter av den første, skriftlige samlingen av Olavsmirakler. «Passio Olavi» eller «Fortellingene om den hellige Olavs lidelse og undere» ble til på slutten av 1100-tallet, da erkebiskopen bygget opp Nidarosdomen til å bli et europeisk pilegrimsmål og en sterk base for kirkens makt, både økonomisk og politisk. Etter reformasjonen gikk håndskriftene med Olavsundere tapt, men større og mindre deler er senere gjenfunnet i klosterarkiver i England og Frankrike. Det var disse manuskriptene som var grunnlaget for nynorskutgaven som ble gitt ut i Eiliv Skards oversettelse til 900-års jubileet for Stiklestad i 1930. - Erkebiskop Øystein hadde førsteutgaven i 1180, så kom Eiliv Skard på nynorsk i 1930 og nå gir NDR ut en helt ny utgave til 150-års jubileet i 2019 på moderne bokmål, sier Ekroll. Tekstene er oversatt av Lene Dåvøy og illustrert med fotografier av resiealteret Håkon Guldvåg laget til en pilegrimsreise til Roma. Der ble alteret stjålet og har siden ikke kommet til rette. Hverdagens mirakler Ny forskning, blant annet doktoravhandlingen til tsjekkiske Lenka Jirouskova ved Universitetet i Freiburg, har funnet frem til flere mirakelfortellinger enn i utgaven fra 1930. - Nå kjenner vi til omkring 50 St.Olavsundere fra hele Europa, nedtegnet i løpet av middelalderen, sier Ekroll. De fleste av dem handler om hverdagslige ting som kan hende alle. Vi kommer egentlig mye nærmere vanlige menneskers hverdagsliv i disse fortellingene enn vi gjør i de tradisjonelle sagaene, sier Ekroll. Ofte handler miraklene om mennesker som blir reddet fra havsnød, eller en avling som var nær ved å gå tapt. En bonde som får mange kalver et år eller brød som blir til stein i bakerovnen. Vi hører om blinde som får se, lamme kan gå og barn som har forsvunnet eller er i fare og som foreldrene finner igjen. Pluss en fortelling om en munk som har konstant ereksjon og har løsunger over hele Nidaros. Hvordan det går med ham kan vi ikke engang fortelle om i et bluferdig og saklig program som MUSEUM. Vi får nesten bare henvise til helgenkongen selv og mirakelsamlingen «Passio Olavi». I MUSEUM forteller Øystein Ekroll om bakgrunnen for boken og grunnlaget for Olavskulten på 1100-tallet. Direktør og teolog Steinar Bjerkestrand leser fra boken og kommenterer flere av underne. Medvirkende: Steinar Bjerkestrand og Øystein Ekroll. Programleder Øyvind Arntsen. Bakgrunnsmusikk : Pasacaglia av Bach, spilt på Nidariosdomens orgel av tidligere domkantor Per Fridtjof Bonsakesen. Sendt første gang 19/10 2019

«Klimarekonstruksjon» kaller forskerne det når de legger sammen lange serier med årringsdateringer fra hele Europa for å få en oversikt over tidligere tiders klimakriser. - Jeg kaller det for «Det svarte hull i europeisk historie», sier forsker Terje Thun ved Nasjonallaboratoriene for datering ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gjennom mange års samarbeid med kollegaer i hele Europa og lange serier med studier av årringer på gamle trær i Norge har Terje Thun kommet fram til at det må ha skjedd noe i 1258 som påvirket klimaet i hele Europa i mange år. - Mest sannsynlig er det et stort vulkanutbrudd i Indonesia, kanskje det største de siste tusen år, sier Thun. Den historiske klimakrisen er dokumentert i hvert eneste tre som vokste den gangen og er synlig i dendrokronologien over hele Europa gjennom 1300-tallet og langt inn på 1400-tallet. - Vis er det i at det ble full kollaps i byggevirksomheten over hele Europa og at uår og store nedbørsperioder i tiårene som fulgte hemmet veksten med så mye som 90 prosent, sier Thun. Han peker på at denne klimakrisen kan ha mye av skylden for at Svartedauden i 1349 fikk så store utslag og at det tok så lang tid før virkningene avtok. I MUSEUM følger vi Terje Thun og Helene Løvstrand Svarva på feltarbeid på Frønningen ved Sognefjorden. Forskerne forteller om hvordan de tar boreprøver av trær og hvordan de leter etter flere tusen gamle trær i innsjøer over dagens tregrense. Med : Helne Løvstrand Svarva, Terje Thun og Vilhelm Rumohr. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 12/10 2019