Usynlige tigre-podden

Pårørendealliansen holdt mandag 28. april 2025 sin konferanse «Perspektivmelding for pårørende» i Oslo Kongressenter. Enorme samfunnsmessige kostnader ble belyst via rapporter fra Menon Economics. Mange som er berørt av andres rusbruk opplever tapt helse, livskvalitet og produktivitet – store økonomiske og sosiale utfordringer. Vi vet også fra før at vi er den pårørendegruppen som har størst behov for helsehjelp og som kjenner mest på skam. Anita Vatland fra Pårørendealliansen, Inger Lise Hansen fra Actis og Jan Gunnar Skoftedalen fra Rusfeltets Hovedorganisasjon belyser i denne episoden både status og ulike elementer i handlingsrommet for å bedre situasjonen og hverdagen for pårørende.

Ronny René Raveen er den tidligere politimannen som akkurat har gitt ut en sterk og ærlig bok om sitt liv og veien ut av rusen. I denne episoden snakker han blant annet om pårørendes rolle og om datoen 29.11.2011 da han la seg inn på 6 ukers rusavvenning. Han er ærlig på at han den gang ikke gikk i behandling for å bli rusfri, men for å få ladet opp og spart penger. Imidlertid møtte han mennesker der som hadde en autentisitet, trygghet og varme som rett og slett bidro til å hjelpe ham å se at han selv kunne endre på måten han følte om ting. Dette ble starten på en prosess som endret livet hans. Ronny deler verktøyene han har lært seg å bruke i prosessen for å bli rusfri – samt hans tanker om forskjellen mellom villighet og viljestyrke. For villighet er et valg og noe alle har hvis de velger det. Hvis vi er villige til å ta de små og gode valgene hver eneste dag, så vil endring skje – om vi eller ikke. Dette er endringsledelse i seg selv – noe som vi alle kan ha nytte og glede av!

Alle historier er unike og hver situasjon oppleves ulik. Selv om historiene ligner, sett fra de som jobber innenfor feltet, føles det veldig ulikt for de pårørende. I denne episoden av Usynlige tigre-podden har vi vært så heldige å ha med oss leder av Pårørendehuset på Sagene i Oslo, Tanya Knøsen og hennes gode kollega Tonje Olafsen. Pårørendehuset sier de har hatt en markant økning i pågang de siste årene. Samtidig vet de at mange pårørende går rundt alene og strever og sliter seg neste ut med sine egne tanker før de søker hjelp. I denne episoden deler de om Pårørendehusets tilbud og hvilken hjelp de kan tilby til fortvilte pårørende. I tillegg er vi også innom at forskning viser at pårørende innenfor rus og blant annet kreft forskjellsbehandles. Er det riktig og hvorfor?

Pårørendesenteret ligger fysisk i Stavanger, men er et ressurssenter som hjelper pårørende i hele Norge. De har (beskriv tjenestene). Unn Birkeland har vært leder her i over 6 år og kjenner godt til situasjonen for oss som er berørt av andres rusbruk. Størstedelen av henvendelsene inn til Pårørendesenteret kommer nemlig fra oss. Hjelpen de tilbyr finner vi via deres nettside, Pårørendetelefon, Pårørendechat, Pårørendemail, Pårørendekonferanse, online mestringskurs og deres podcast. De har god og relevant erfaring, kan gi råd og har oversikt over rettigheter og andre hjelpetilbud.

Ifølge Ungdata-undersøkelsen i Oslo 2023 har bruken av kokain nesten tredoblet seg siden 2018. Kokain er en potensielt farlig og avhengighetsskapende substans som kan gi alvorlige konsekvenser for helse, sosialt liv og selve livet i helhet. Både for de som bruker rusmiddelet, men også for alle de fortvilte pårørende. Marit Edland-Gryt jobber i Folkehelseinstituttet, avd. for rusmidler og tobakk og har bidratt inn i mange vitenskapelige artikler om kokainbruk i utelivet samt unges bruk av illegale rusmidler. Marcus Nybakken er utdannet innenfor avhengighetsproblematikk og har de siste 14 årene jobbet som behandlier/terapeut på rusfeltet. Er det slik at kokain brukes «av alle – overalt» i dag? Og er folk ærlige om egen bruk når de skal svare på spørreundersøkelser som Ungdata eller annen forskning?

Vibeke Pettersen er klinisk spesialist i familieterapi og systemisk praksis med fordypning i psykisk helsearbeid, og har jobbet i rus- og psykiske helsetjenester i 16 år. Hun har skrevet masteroppgaven: «Den reddende engelen – om hvordan søsken av rusavhengige konstruerer sin identitet». Søsken inntar ofte en hjelperrolle og de havner ofte i et krysspress mellom foreldre og søsken. De skal hjelpe sitt søsken med å bli rusfri og så vil de ivareta og beskytte foreldrene og i det har de lett for å glemme seg selv… Og som følge av det kan de få noen plager. MEN: det finnes hjelp å få – og det å møte andre i samme situasjon og det å snakke med noen, det er veldig viktig for å bli kvitt skyld og skam og for å ta gode valg fremover. Vi har med en anonym søster som forteller om hvordan livet har vært for henne.

I Trondheim ligger en «ukjent skatt» for oss som er berørt av andres rusbruk: Lærings- og mestringssenteret (KORUS Midt – St. Olavs hospital). Rita Rødseth har vært rådgiver der i mange år, og deres fokus er på å gi kunnskap for å leve med situasjonen og mestre hverdagen. De setter pårørendes behov på dagsordenen ved å tilby: • kurs (både fysisk og digitalt) • veiledning for enkeltpersoner og par • arrangerer møteplasser hvor pårørende og fagfolk i feltet kan møtes • tilbyr «bålprat» hvor pårørende kan møtes for å snakke ute i naturen De ansatte i Lærings- og mestringssenteret har også god oversikt over hvor pårørende kan henvende seg for å få hjelp for sin egen del – i hele landet. Karin Tuvmarken fra NKS Veiledningssenter har bidratt med kunnskap og erfaring inn i pårørendekursene der, og vet mye om dynamikken i familier som preges av at noen ruser seg. Vi er over 2 millioner pårørende til rusavhengige i Norge. Normalen for mange av oss er å leve i uforutsigbar og utmattende alarmberedskap. Et mareritt som det ikke hjelper å våkne fra. Samtidig skal vi prestere på den jobben vi er avhengig av for å betale regninger og leve livet vårt. Anita Vatland leder Pårørendealliansen som videreformidler statistikk og pårørendes budskap til politikere og arbeidsgivere. Jan-Martin Berge er spesialist i klinisk psykologi med fordypning i arbeidspsykologi – og har lang erfaring fra både offentlig og privat virksomhet. Tusenvis har også hørt hans foredrag, Akademisk stand-up, hvor arbeidsglede, hverdagsmestring og mentale muskler er i fokus. Her deler de sin erfaring med hvordan arbeidsgivere kan lykkes – og mislykkes – i å møte sine medarbeidere som er pårørende til rusavhengige.

Er du mor eller fra til en ungdom mellom 15-25 som har rusutfordringer? Vi vil jo helst verken se det eller innse det, men rundt omkring i Norge opplever foreldre at deres ungdom har en bekymringsfull bruk av rusmidler. Fortvilelse, frustrasjon, sinne, bekymringer, maktesløshet og skam er noen av følelsene som ofte går igjen. Parenthood rus er et pilotprosjekt i samarbeid med KORUS Øst (Kompetansesenter for Rus) hvor foreldre i blant annet Nordre Follo kommune vil få møte andre foreldre i åtte uker. Erfarne fagpersoner inviteres inn i hver samling, og deltakerne vil få dele sine tanker og erfaringer innenfor temaer de selv har valgt. Målet med prosjektet er å undersøke om foreldre til unge med rusutfordringer opplever det meningsfullt å møte andre foreldre i samme situasjon.

Vi er over 2 millioner pårørende til rusavhengige i Norge. Normalen for mange av oss er å leve i uforutsigbar og utmattende alarmberedskap. Et mareritt som det ikke hjelper å våkne fra. Samtidig skal vi prestere på den jobben vi er avhengig av for å betale regninger og leve livet vårt. Anita Vatland leder Pårørendealliansen som videreformidler statistikk og pårørendes budskap til politikere og arbeidsgivere. Jan-Martin Berge er spesialist i klinisk psykologi med fordypning i arbeidspsykologi – og har lang erfaring fra både offentlig og privat virksomhet. Tusenvis har også hørt hans foredrag, Akademisk stand-up, hvor arbeidsglede, hverdagsmestring og mentale muskler er i fokus. Her deler de sin erfaring med hvordan arbeidsgivere kan lykkes – og mislykkes – i å møte sine medarbeidere som er pårørende til rusavhengige.

Pårørende blir syke og uføre av den uforutsigbare og utmattende alarmberedskapen vi konstant står i. Og hvilke symptomer får vi? Egil Nordlie har forsket på dette og funnet seks konkrete symptomer. Behandling av pårørende har en lang historie ved Borgestadklinikken, som var den første institusjonen i Norge som faktisk hadde et formalisert behandlingstilbud til pårørende. Bakgrunnen for at behandlingen ble igangsatt var forståelsen av at rusproblemets omfang og konsekvenser ikke bare kunne forstås som et individuelt problem, men som et problem som berørte og belastet pårørende og nettverket. Egil var legen med det medisinske ansvaret, mens Siv Merete Myra hadde behandleransvaret. I denne episoden deler de deres erfaring med hvordan pårørende påvirkes både relasjonelt, fysisk og psykisk, samt hva som kan bidra til at vi opplever bedring og mestring.

Bjørg Thorhallsdottir er kunstneren som med sin hjertevarme beriker oss med sine ærlige, inspirerende ord, vakre bilder og magiske øyeblikk i Bjørgs Univers. To ganger har hun fått erfare hvordan livet kan være som kjæreste til en rusavhengig. Gjennom dette fikk hun brutalt lære viktigheten av avslutning, sorg og egenkjærlighet. Her deler hun sine tanker om hvordan å overleve i krise, plassere ansvar på rett sted og ta seg selv på alvor for å få et bedre liv. Hun startet HJERTEFRED, arrangementer for at vi alle skal kunne samles i minnene om en som er elsket selv om mennesket ikke lenger er med oss. Arrangementene skjer på Allehelgensdag, og er åpne for alle som har sorg, både for de som er døde og for eksempel for oss som har mistet de vi er glad i til rusen.

Hedvig Montgomery er psykolog med familieterapi som spesialitet, forfatter av bøkene «Foreldremagi» (solgt til hele verden) og podkaster i Aftenpostens «Foreldrekoden». Tor-Magne Bakke er familieterapeut og leder av familiearbeidet ved behandlingsstedet Fossumkollektivet, som tilbyr langtids døgnbehandling til unge rusavhengige via 10 avdelinger rundt i Norge. De jobber målrettet med å involvere de pårørende i behandlingen og støtte dem. Rus berører alltid hele familien, ikke bare den som ruser seg. Å snakke med barna i familien om rusproblemene er essensielt, for de merker det uansett hvor mye foreldre forsøke å skåne eller skjule. Så hvordan snakker man med barna? Hvordan opprettholde kommunikasjon med ungdommer som er i ferd med å utforske verden? Og når man er kjæreste med en som ruser seg og samtidig forelder, hvordan håndtere både seg selv og barna? Ting tar tid og det finnes håp. Det å vende fokus mot seg selv og de som er berørt av rusbruken og søke hjelp kan være avgjørende for å klare å stå gjennom det som er vanskelig.

På små steder og på bygda er rusproblemer vanskelige å gjemme vekk. Likevel: Alle vet, men ingen snakker om det. Dette er et stort paradoks. Hvordan er det å skulle overkomme rusutfordringer på slike plasser og hvordan er det mulig å starte hjelpetilbud på steder hvor temaet er så tabubelagt? På besøk i dag har vi ildsjelene Kjell Torstein Hagen og Vidar Starion. Kjell har vokst opp på Gol og har selv følt på kroppen hvordan det er å vokse opp med et rusproblem på et lite sted. Da han fikk utfordringer med rus ble han fort kjent som Klepto-Kjell og var beryktet på bygda. I dag har han imidlertid vært rusfri i 10 år etter å ha gjort en helomvending og har deltatt aktivt i oppstart av flere hjelpetilbud på Gol og i Hallingdal. Blant annet startet han opp seminaret «Hvordan møte personer med psykiske utfordringer og rusutfordringer» som arrangeres for femte året på rad 2.-4.november på Gol. Etter årevis med høyt alkoholforbruk klarte også Vidar å legge om livstilen. I dag har han startet opp A-larm og Snu-gruppe i Hallingdal etter å ha sett hvordan dette fungerte i Drammen. Kjell og Vidar forteller mer om hvordan dette har vært mulig og hvilke utfordringer man står ovenfor ved oppstart av hjelpetilbud på mindre steder. De forteller også om hvordan de har fått mer kunnskap om pårørendes situasjon gjennom de ulike hjelpetilbudene og hva det har gjort med dem.

Hvem skulle trodd at Håvard Paulsen fra NRK Super hadde hatt alkoholproblemer? At han løy da han takket nei til sosiale happenings fordi han hadde planlagt å sitte hjemme og drikke. Ingen. For han sørget jo for å være edru og klar til jobb dagen etter. Før han fikk jobben i NRK og ble rikskjendis ble skulle han heldigvis finne veien til et rusfritt liv ved hjelp av selvhjelpsgruppe og Fontenehuset. Fontenehusene i Norge er rett og slett 20 fysiske hus rundt i landet som tilbyr et fellesskap for samvær og frivillig arbeid for de som sliter psykisk og har ramlet ut av jobb og studier. Fra isolasjon til mestring i hverdagen. Julie har erfaring fra livets opp- og nedturer. Takket være hennes medlemskap på Fontenehuset har hun vært med på å starte podcasten «Psykolosen» og er i dag i gang med å utdanne seg til å bli ergoterapeut og har mer tro på at hverdagen kan endre seg.

Å få en ungdom i hjemmet som ruser seg, det kan skje i alle familier rundt omkring i Norge. Veldig mange ungdommer sier «Det er ikke noe problem og jeg har full kontroll». Men hva når rusbruken blir et problem? Noen ungdommer merker selv at rusbruken har tatt styringen over livet og ber om hjelp. For andre ungdommer er det vanskelig å se og innrømme at rusbruken kan ha fått negative konsekvenser. De har ingen planer om å slutte selv om familien rundt og venner kan rive seg i håret av fortvilelse over endringene i atferd og holdninger som følger med. Så hvilket handlingsrom har man da? Marianne Ihle jobber i Ungdomskontakten og TIUR (Tidlig intervensjon, unge og rus) i Ringsaker kommune, og Britt Nysveen Skar fra Fossumkollektivet har jobbet med behandling av rusavhengige ungdommer i 25 år og har videreutdanning i rus, psykiatri og kognitiv terapi. Marianne forteller at de i Ringsaker har veldig god erfaring med ruskontrakter og oppfølging av ungdommene med samtaler og påkobling av andre tiltak ved behov. Det kan være fryktelig tøft for foreldre å innse at man har en ungdom med et rusproblem, men nettopp derfor er det viktig å be om hjelp. Det å bli kjent og få til god behandling av ungdommene så tidlig som mulig kan være helt avgjørende. Og akkurat 18-årsdagen er en viktig milepæl: det er dagen da ungdommen selv overtar ansvaret for avgjørelsen om eventuelt å søke om og dra i behandling. I Fossumkollektivet ser de at tidlig behandling nytter. Der jobber de helhetlig med bevisstgjøring rundt avhengighet og rusens funksjon, med kriminell tankegang, psykisk, fysisk, emosjonelt og sosialt. De har fokus på skole eller arbeidspraksis og jobber mye med hva de trenger å få på plass før de flytter ut fra behandlingsstedet. Gjennom medvirkning fra ungdommene selv forsøker Fossum å inspirere og engasjere ungdommene slik at de får eierskap til sin behandling og dermed tilfriskning. Men viktig å komme så tidlig som mulig inn og få erkjennelse om rusproblemet. For jo tidligere man kommer i gang med behandling, jo bedre. For rusmidler påvirker jo hjernen, og høy bruk er spesielt skadelig for ungdommer som fortsatt er i utvikling.

Rusreformutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 23. mars 2018 og har avgitt sin utredning med utkast til lovendringer. Men: utvalget er ikke enstemmig og mange mener de går for langt. Ikke minst fordi de drar alle over en kam uansett om det gjelder “tunge rusbrukere”, “rekreasjonsbrukere” eller barn og unge som eksperimenterer. De fleste er selvsagt enige i at mennesker med tung avhengighet skal møtes med helseoppfølging fremfor straff, fengsel og bøter, men hva med ungdommene? Anne Line Bretteville-Jensen fra Folkehelseinstituttet har jobbet med rusmiddelforskning siden 1992 og er leder av Scientific committee i EMCDDA (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction) og belyser her forslaget til rusreform fra sitt faglige ståsted. Og Usynlige tigre har mange spørsmål, blant annet: Forslaget innebærer ingen form for sanksjoner dersom en ung rusbruker ikke stiller opp til innkalt møte etter at vedkommende er blitt tatt med rusmidler. Vi ser allerede i dag svært mange kommuner som har begrensede midler og ressurser fra før av, og barnevern som har mer enn nok å ta tak i. Hvor sannsynlig er det at det vil bli fokus på å drive oppsøkende arbeid for å motivere ungdommer til å komme til rådgiving (som allerede har latt være å møte)? Kan vi se på at unge/nye brukere skal kunne bære og bruke rusmidler i til dels store mengder, uten at det får andre konsekvenser enn en henvisning til en frivillig samtale med en ukjent person? De øvre mengdegrensene for straffrihet som er foreslått er: 5 gram heroin, 5 gram kokain, 5 gram amfetamin, 1 dl GHB, 1 gram MDMA-pulver og 15 gram cannabis. Dette kan utgjøre svært mange brukerdoser av hvert stoff, avhengig av renhet/styrkegrad (jo renere/sterkere stoff, jo flere brukerdoser). Hva betyr dette for holdninger blant befolkningen generelt og ungdommen spesielt? Vi er hundretusener av pårørende som har meget god kunnskap om og erfaring med hvordan rusproblemer preger en hel familie. Denne rusreformen dreier seg absolutt ikke bare om brukerne selv. Det dreier seg om alle de nåværende og kommende synlige og usynlige tigre. Hvis denne rusreformen blir vedtatt, hvordan vil det kunne påvirke vårt samfunn og vår fremtid?

Jan Schøyen var rusmisbruker i 20 år. Han forteller at han virkelig måtte nå bunnen ved at ingen ville ha noe med ham å gjøre, før han innså at han trengte hjelp og bestemte seg for å søke behandling. Under sin tilfriskning fant han god hjelp i å være mye og lenge i naturen. Han møtte igjen ungdomskjæresten Katrine, giftet seg og sammen startet de Stiftelsen Veien Ut i 2013. De hadde lenge sett behovet for en alternativ rusbehandling. Stiftelsen Veien Ut bruker naturens positive effekt sammen med profesjonelle terapeuter for å hjelpe rusavhengige til å leve et varig rusfritt liv. Alle deltakerne er med på gåtur i fjellet i 6 uker og seiltur til Barentshavet eller over Atlanteren. Null medisiner, her vil de ha ansvarliggjøring og effektiv terapi fremfor mange rapporter. Underveis i året behandlingen varer avholder de en pårørendeuke. Den forandrer livene til mange. Og mammaen til Jan, Kari, bringer inn mammahjertet og pårørendeperspektivet. Hun takker for dagen i dag, men dette har vært en reise som for henne har satt store spor. Her er det ikke langt mellom gråt og latter!

Terje Turøy har i snart 30 år jobbet med rusbehandling og er i dag leder for behandlingsstedet Phoenix Haga i Mysen, Østfold, for unge rusavhengige i alderen 18 år og oppover. Dette er et av de unike stedene i Norge som mener pårørende er helt avgjørende for å kunne gjøre en god jobb med behandlingsarbeidet med de rusavhengige. Fem ganger i året arrangerer de familiehelger. Mette Remme har fått oppleve dette familiearbeidet og hun fullroser det! På Phoenix Haga lærte hun om de mønstrene og rollene pårørende gjerne går i, og hvilke grep hun måtte ta for å gjøre endringer hos seg selv. Ikke bare for å kunne hjelpe den rusavhengige, men i aller høyeste grad også seg selv.

Hva skjer når tidligere rusavhengige og pårørende møtes til SNU-gruppe i Drammen hver mandag? Jo – de blir venner! De lærer av hverandre og støtter hverandre i hverdagen. Cato har vært rusavhengig i 18 år og vet nå hvordan livet kan være både inne i og ute av «rusbobla». Når Anita eller Merete har spørsmål eller står i vanskelig grensesetting, så kan det være fint å få sparret med Cato. Åpenhet og ærlighet for å gi innsikt og bidra til handlingsrom. Vi heier på dette gode fellesskapet!

Det er viktig å anerkjenne at det er et traume og en veldig krevende situasjon å bli pårørende til en som ruser seg. Det er ikke bare forholdet til rusbrukeren som blir vanskelig, alle relasjoner blir lagt under press; foreldre imellom, søsken imellom, foreldre/barn, storfamilie og vennskap. Det er ikke noe tydelig behandlingsforløp som ved andre traumer, så man må ofte stå på i forhold til hjelpeapparatet. Man er mer utsatt for å bli syk selv. Unni og Karin snakker med pårørende til rusavhengige rundt i Norge og er veldig tydelige på at det er utrolig viktig å ikke glemme å kjenne etter egne behov. Man må tvinge seg til å bruke noen av kreftene på seg selv, enten det er trening, strikking, kino etc. Ingen mennesker har kapasitet til bare å hjelpe andre uten å ta ansvar for seg selv. Hvis alle tanker går til bekymring, stress og uro, blir det ikke plass til glede, og da kan man lett bli helt utslitt. NKS Veiledningssenter har kontorer mange steder i Norge – ta kontakt og legg igjen beskjed dersom de ikke rekker å ta telefonen når du ringer. Da tar de kontakt så snart de kan!

Aleksander Schmidt og Greg Gurvich jobber med rusforebygging/rusbehandling og kriminalitetsforebygging på henholdsvis vestkanten og østkanten av Oslo. De snakker til stadighet med ungdom som enten ruser seg eller har en atferd som gjør at noen er bekymret. Hva er deres råd til foreldre/voksne som strever med kommunikasjonen med ungdom? Ingvard Wilhelmsen er lege, professor, spesialist i indremedisin og psykiatri og forfatter av boka «Sjef i eget liv». Denne boka har inspirert Greg og Aleksander i deres arbeid med ungdommene. Det å stille spørsmål som skaper refleksjon rundt både mål, tanker, handlinger og konsekvenser, kan være et godt verktøy når formaninger ikke hjelper.

Pårørende til rusavhengige strever i alarmberedskap med bekymring, uro, frykt og vonde tanker. Mange mister søvnen og blir syke, både fysisk og psykisk, av belastningen over tid. Anita Søndmør Ranvik var redd for at hun skulle «klikke» og rett og slett bli gal i hodet av alt dette. Men da hun søkte hjelp fant hun ut at hun hadde større handlingsrom enn hun først trodde. Og i dag har hun det så mye bedre! Ingvard Wilhelmsen er lege og professor, spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri og forfatter av boka «Sjef i eget liv». Han hjelper folk med å ta eierskap til egne holdninger og tanker, slik at de opplever bedre livskvalitet. Det er ikke bare smart, det er nødvendig for å overleve – og med andre ord bra for den rusavhengige også!

Hvordan kommer man seg tilbake til livet etter ha blitt solgt som barn, i årevis utsatt for grov vold og seksuelle overgrep og gjort rus til sin måte å overleve på? Det vet Angelica Kjos noe om. I 2012 møtte hun politiker Kari Kjønås Kjos (FrP) under et intervju med TV2 Nyheter. Det ble starten på en prosess som ga håp, men som skulle kreve mye av dem begge. «Uten henne ville jeg vært død i dag.» sier Angelica. Kari har fulgt Angelica hele veien, men hun er tydelig på at hun satte grenser. «Velger du rusen kan jeg ikke være der for deg, men velger du å bli rusfri, skal jeg stå sammen med deg hele veien.» sa Kari til Angelica. Og Kari holdt sitt ord.

Mette Normann er avdelingsleder og familieterapeut hos Blå Kors Kompasset. De tilbyr terapi og rådgivning til unge mellom 13 og 35 år som har vokst opp med foreldre med alkohol- eller andre rusproblemer. Tilbudet er gratis og du trenger ingen henvisning. I tillegg til landsdekkende netterapi har de avdelinger i Bergen, Lillehammer, Oslo, Sandnes, Trondheim og Tromsø. Tone vokste opp med en mamma som drakk og skjønte i voksen alder at livet hennes var sterkt preget av dette. Hun trengte hjelp, og hos Blå Kors Kompasset fikk hun både en-til-en-terapi og gruppeterapi over så lang tid hun trengte, slik at hun i dag kan si at hun har det mye bedre.

Marius (11) har sammen med læreren Oda og klasse 6E på Kjelsås skole brukt «Timen LIVET» til å undre seg rundt rus og rusmisbruk. Trond-Viggo Torgersen elsker når noen spør «Hvorfor det?» og at det er nysgjerrighet rundt ulike temaer. Han har ingen i familien som har rusproblemer, men er lege og har jobbet med rusavhengige. Marius har en onkel som har ruset seg i 25 år. Det å prate om ting er en bra ting! Man er flau for forskjellige ting, men ved at man snakker om alt mulig, så er det litt lettere.

Marius Sjømæling (generalsekretær) og Madelen Endresen (leder for de frivillige) kjenner begge godt til livet som barn av rusavhengige. Marius forteller hvordan han sluttet på skolen og ble fulltidsmedavhengig for mammaen sin. Da hun døde fikk han identitetskrise og falt sammen. Hele livet og hans mestring hadde jo dreid seg om å organisere for mamma. Marius startet i 2009 organisasjonen nettopp fordi han visste at det manglet hjelp til den gruppen han i så mange år var en del av. Madelen trodde at hun kom til å jobbe med rusavhengige ettersom hun hadde den erfaringen med sine foreldre. Men neida, hun har full kontroll på de 40 frivillige som betjener den anonyme chatten. De tar imot 2000 henvendelser i løpet av året. Og best av alt: i høytider utvider de åpningstidene – nettopp da barna har størst behov for noen å snakke med. Applaus!

Cannabis er et brennhett tema om dagen og gjestene våre i dag har tilsammen nesten 50 års erfaring med rusmiddelforskning og behandling. Bruken øker blant ungdom og i debatter kan man lure på hva som egentlig er sant. Hva er egentlig cannabis? Er det farlig? Hvordan påvirker cannabis hjernen? Kan man få psykiske problemer av det? Hvem blir avhengige? Hva kan foreldre gjøre? Er det vanskelig å slutte? På to dagers varsel fikk vi to nasjonalt anerkjente fagfolk i feltet til å rydde kalenderen og komme til First House studio for å bidra med å få frem fakta: Jørgen Bramness (lege, spesialist i psykiatri, med doktorgrad fra Folkehelseinstituttet, jobber som seniorforsker hos både Folkehelseinstituttet og ROP (Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse) - og i tillegg er professor ved Universitetet i Tromsø). Rune Sundt (opplæringskonsulent i Stiftelsen Fossumkollektivet, jobbet med rusbehandling og familiearbeid i 25 år) I denne episoden får du mange av svarene. God lytting!

Med Tone Tellevik Dahl (byråd i Oslo, Ap) og Kari Kjønås Kjos (Stortingspolitiker, FrP) i studio sammen med programleder Lillian Skrede og «løs kanon» Jeanette Flagstad ønsker vi å få frem hva som er politikernes ansvar og hvilke politiske tiltak som blir satt i verk. Tone og Kari er nok uenige om mange ting, men innenfor pårørendepolitikk har de sammenfallende standpunkter om hva som må forbedres: «Vi må sørge for at pårørende blir møtt av en koordinator når de henvender seg til våre ulike kommuner i hele landet. Slik situasjonen er i dag er det dessverre en krevende jobb for pårørende å finne informasjon og rette hjelpeinstanser. Vi som er folkevalgte bør snakke om pårørendes situasjon og at pårørende har rett på hjelp, slik at vi kan bidra til å endre holdninger inne i hjelpesystemet og ikke minst bidra til å fjerne skam og tabu. Det er et kontinuerlig arbeid med å endre holdninger i helsevesenet, for dette kan være et av de største problemene."

Bjørn Ole Helliksen og Kirsti Halvorsen er to hjertevarme og kompetente veiledere som snakker med barn, ungdom og voksne som tar kontakt enten via telefon eller mail. De tilbyr kaffe og samtale, par- eller familiesamtaler og mestringskurs. Det er gratis og man trenger ingen henvisning. Det finnes ingen oppskrift eller fasit for å håndtere å være pårørende, og de fleste pårørende er livredde for å gjøre noe galt. Vi har lang erfaring og ser at det å ha noen å snakke med og det å få kunnskap om sitt handlingsrom hjelper. Mange har stått i dette så lenge at de omtrent er utslitt. Det kan ta tid å innrømme for seg selv, og ikke minst overfor andre, at man har et rusproblem i familien. Vekk med skam og tabu. Vi er her for dere – ta kontakt og få hjelp. Dere er ikke alene!

Kirsti Halvorsen (N.K.S Veiledningssenter) har 20 års erfaring med arbeid i rusfeltet, både kommunalt, med ettervern, poliklinisk og på Oslo Universitetssykehus. Hennes erfaring er at pårørende er i en prosess, og mange er omtrent utslitt før de ber om hjelp for seg selv. Merete Almås (blogger «Kaospilotenmerete» har også jobbet innenfor rusfeltet og med barnevern) opplevde akkurat dette etter å ha hjulpet sin rusavhengige bror i 15 år. Selv om smertene i magen, nakken og hodet minner om alle årene med bekymring og beredskap, er hun verken bitter eller sint på broren. Da familien «lukket døra» fant broren motivasjonen til å legge seg inn til behandling. Nå er han nykter og Merete kjemper for at pårørende til rusmisbrukere skal bli sett og for at de skal få et tilbud tidlig i prosessen når noen de er glad i ruser seg.

Alle pårørende til rusavhengige må finne sin måte å håndtere den utmattende alarmberedskapen på. Det finnes ingen fasit. Oda (ungen) begynte å ruse seg da hun var 13 og Vigdis (mora) skjønte at familien trengte hjelp som pårørende før Oda selv innså at hun hadde et rusproblem. «Det var ikke lett å sende ungen min ut igjen da hun kom hjem på natta, og være standhaftig på at hun ikke fikk være rusa hjemme. Men jeg ville ikke bidra til å «asfaltere veien» til gravstøtta hennes. De som ikke tror at mammahjertet mitt alltid har banka for henne, tror feil. Men for meg var det ikke noe valg. Vi måtte sette grenser. Vi måtte slutte å gjøre det som ikke funka.» I dag er Oda nykter og studerer barnevern. Hun forteller her hvordan hun har opplevd foreldrenes grensesetting og valg.

Gjestene våre i dag har over 50 års erfaring med arbeid i rusfeltet. Fra venstre: Jan Erik Bresil (politioverbetjent og styreleder i Norsk Narkotikapolitiforening), Jeanette Flagstad (programleder og initiativtaker til Usynlige tigre) og Jan Gunnar Skoftedalen (leder i Fagrådet - Rusfeltets hovedorganisasjon). Et ambisiøst stort tema på 30 minutter. Historisk perspektiv på rus i Norge og pårørendearbeid. Historier fra virkeligheten, råd til pårørende og samtale om hva som må plass for at pårørende til rusavhengige skal få en bedre hverdag.