Podcasts about kulturhistorisk

Hvilken rolle spilte en argentinsk bank i starten av Norges første oljeeventyr? Kan bankens historie vise oss hvordan økonomiske beslutninger på ett sted får konsekvenser langt utenfor sin opprinnelse? Hva forteller dette oss om dagens finans- og pengesystem, og bankenes rolle fremover?Lytt til samtalen mellom: Morten Søberg, direktør for samfunnskontakt, SpareBank 1 Gruppen, direksjonsmedlem, Polyteknisk Forening og forfatter av «Banco Tornquist?» Oddmund Hoel, forsknings- og høyere utdanningsminister (Sp) Svein Harald Gullbekk, numismatiker og professor, Kulturhistorisk museum, UiO Torbjørn Røe Isaksen, samfunnsredaktør, E24 er kveldens bademester I denne episoden hører du samtalen fra lanseringen av boka «Banco Tornquist? Ferdaminne frå Buenos Aires og Falklandsøyane om bankverksemd og pengar» i Polyteknisk Forening. Boken tar oss med på en reise til det sørlige Atlanterhavet, der vi møter Banco Tornquist, en argentinsk investeringsbank som var avgjørende for finansieringen av Norges første oljeprosjekt – på Sør-Georgia. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Foredrag ved Karoline Kjesrud frå Kulturhistorisk museum om urtemedisin, bønn og eidar. Mennesket har alltid ønskt seg eit langt liv i ein frisk kropp, og prøvd å finne kurar mot sjukdom og oppskrifter på den gode helsa. Kunnskap om planter og korleis ein bruker dei, har blitt forvalta og nedskrive gjennom historia. I Norden i mellomalderen var mat og medisin gjerne to sider av same sak, og folketru og religion spelte også ei viktig rolle. Kjesrud forskar på historia til nyttevekstane gjennom norrøne medisinbøker og sogelitteraturen, men også gjennom og helgenbilete, arkeologiske og kunsthistoriske gjenstandar som ete og drikkereiskaper. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Marianne Vedeler er professor i arkeologi ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Hun forsker på middelalder og vikingtid og har jobbet med samlingsforvaltning og gjenstandsanalyser i 25 år. Vedeler har publisert en rekke artikler og bøker om tekstiler, drakt og smykker fra middelalderen og vikingtiden. Hun er aktuell med boken: Middelalderens kjøkken - oppskrifter og historiene bak dem ►  ⁠BLI ⁠⁠⁠⁠STØTTEMEDLEM⁠⁠⁠⁠⁠  Fremover vil de som er støttemedlemmer få tilgang til episodene først. Da støtter du podcasten med det samme som prisen av en kaffe hver måned. Setter stor pris på om du blir støttemedlem. Tusen takk. ► VIPPS Om du ønsker å støtte arbeidet med denne podcasten, kan du bidra med et stort eller lite beløp, etter eget ønske. All støtte settes pris på, og du bidrar til arbeidet med å lage flere episoder. Bruk Vippsnummer: #823278 ► SPONSOR Denne episoden er sponset av Kristent Ressursenter. Les mer om dem her: ⁠https://kressurs.no ► Du kan altså støtte podden ved å donere et beløp til: ➡ Vipps (lenke for mobil) eller bruk Vippsnummer: #823278 ➡ Eller bli MEDLEM og få tilgang til de nyeste episodene først. ► Omtale/rating: Legg gjerne igjen en omtale/rating på ⁠⁠Spotify⁠⁠ & ⁠⁠Apple Podcasts⁠⁠.  Det hjelper podcasten med å bli synlig for flere. ► Facebook-gruppe: Bli med i Facebook-gruppen her ► Linker: ⁠⁠Youtube⁠⁠ | Google | ⁠⁠Nettside⁠⁠ | ⁠⁠TikTok⁠⁠ | ⁠⁠Instagram⁠⁠ | Podimo | ⁠⁠Facebook⁠⁠ | ⁠⁠Apple Kapitler: 00:00 Gikk ned i kjelleren ved museet 05:00 Tørrfisk 07:00 Kleberstein, fisk og rødvin 11:00 Pilegrimsvandringen over Dovrefjell og klebersteinsgryter 16:00 Eplesider fra middelalderen 19:00 Mat er alvor 20:30 Konservering, salting, tørking, fermentering, røyking, speking. 25:00 Er det like mye kultur som konservering? 29:00 Hvorfor blir det byer? Hansaen og eksotiske krydder, safran og kanel. 32:00 Folk i London kan betale husleie med pepper og Ingefær 38:00 Inspirasjon fra midtøsten i middelalderen 41:00 Epler og kjøkkenutstyr i Osebergskipet 42:30 Hestekjøtt i Vikingtiden 48:00 Ikke spise dyr som har blitt slått ned av lyn 50:30 Mandelmelk 51:30 Rødvin i middelalderen – importert fra Bordeaux 58:30 Øl og mjød, humle, pors og munngodt 01:04:00 Handel, penger og penning 01:09:00 Hverdagslivet i middelalderen, en familie i skomakerkvarteret 01:16:00 Klær og tekstiler fra middelalderen 01:21:00 Hvordan så hjemmet ut til en skomakerfamilie? 01:24:00 Karpefisk, fiskeoppdrett og klostere på Hovedøya 01:26:30 Jord, ild, luft og vann. Filosofien i middelalderen. Spise seg frisk. 01:30:00 Urtemedisin og munkene – ikke drikke mer enn en kvart liter vin om dagen. 01:34:00 Psykedeliske stoffer i fortiden – Brian C. Muraresku 01:38:00 Julebesøk i Oslo i 1302, til Dronning Eufemia 01:41:00 Albertus Magnus – Book of minerals 01:44:00 Katolisismen i hverdagen og munkenes forbønn 01:47:00 Fastelavensboller, faste og veggen-brød 01:50:00 Kjønnsroller i middelalderen og slow living 01:54:00 Nummedal – bevarte middelalderhus 01:57:00 Bispeborgen, Oslo Ladegård, Follobanen og kyllingbein 02:01:00 Oppskrifter fra boka: Hva spiste typisk folk i middelalderen? 02:04:00 Folk kunne ta med seg en deig og gå til bakstekjerringen og steke brødet. 02:07:00 Urkorn: Emmer, spelt, sorthavre. 02:08:00 Favorittoppskrifter

Hver gang man tænder for nyhederne eller åbner de sociale medier bliver man mindet om, at der er krig i verden og for første gang i mange år føles krigen tæt på. Derfor er krigen også tilstede i mange aktuelle bøger, film og udstillinger. Men hvad gør det ved et menneske at blive kriger? Og hvad kan vi lære om krigere ved at se på dem på tværs af kulturer? Det taler vi med antropolog Anders Emil Rasmussen fra Moesgaard Museum om. Kunstnergruppen UORTODOX arrangerer uortodoks vredeshåndtering på Kunsthal Charlottenborg i København. Her kan man lære at skrige ind i en pude, nusse med et sødt marsvin eller smadre en masse porcelæn og på den måde få udløb for den vrede, mange bærer rundt på. Kulturen tager til uortodoks vredeshåndtering og undersøger danskernes forhold til vrede sammen med sociolog Merete Monrad. Værter: Linnea Albinus Lande og Chris Pedersen.

Marianne Vedeler er professor i arkeologi ved Kulturhistorisk museum ved Universitet i Oslo. Hun ledet forskningsprosjektet Matkultur i middelalderbyene (Foodimpact) som er opptatt av å identifisere lokal urban matkultur i middelalderens Oslo. Prosjektet har vært interessert i å se på sosial differensiering i matkultur i middelalderens Oslo, forholdet mellom matkulturen i middelalderbyen, internasjonal handel og innlandet og hvordan urban matkultur definerte og formet lokale identiteter.Marianne har nylig gitt ut boken Middelalderens kjøkken  Vi beklager for litt dårlig lyd i denne episoden

Svingerudsteinen hittades nästan slumpartat hösten 2021 i en gravplats vid Tyrifjorden nordväst om Oslo i Norge. Svingerudsteinens runor ristades så tidigt som år ett till år 250 e. Kr. Det gör den till världens äldsta runsten som vi känner till.De upp till 2 000 år gamla inskriptionerna är från den allra äldsta perioden i runskriftens gåtfulla historia. Runskriften uppstod bland germaner sannolikt utifrån det latinska alfabetet, alternativt det grekiska eller etruskiska.I detta avsnitt av podden Historia Nu samtalar programledaren Urban Lindstedt med Kristel Zilmer, professor i runologi vid Kulturhistoriska museet i Oslo.Runor är skrivtecken som uppstod århundradena efter Kristi födelse och brukades av germaner. "Runraden" kallas futhark på grund av de sex första runornas ordningsföljd: ᚠᚢᚦᚬᚱᚴ (jämför alfabet). De äldsta runfynden härrör från det sena 100-talet e.Kr. Flera olika runrader användes för olika språk, och vissa runtecken införlivades även i varianter av det latinska alfabetet, vilket allteftersom (i Norden på 1000–1200-talet) ersatte runorna, även om spridda bruk av dessa länge levde kvar på sina håll – i Dalarna skrevs det exempelvis runor ända in på 1800-talet.Den rödbruna Svingerudsteinen är inte större än 31x32. De som ristade talade fornnordiska som är moderspråket för de nordiska språk som idag talas i Skandinavien. På stenens framsida framträder åtta runor tydligt bland andra inskriptioner. Omskrivet i bokstäver står det: idiberug. Är stenen gjord "för Idibera"? Eller var det meningen att man skulle skriva namnet "Idibergu" eller släktnamnet "Idiberung"?Stenen har flera typer av gravyrer. Vissa linjer bildar ett rutmönster, det finns små sicksackfigurer och andra intressanta saker. Alla markeringar är inte språkliga, och man kan få intrycket av att någon har imiterat, utforskat eller lekt med att skriva. Kanske höll en eller flera personer på att lära sig att hugga runor.C14-datering av de övriga gravfynden visar att stenen härstammar från en tidpunkt mellan åren 0 och 250 efter Kristus. Epoken är känd som romersk järnålder. På stenen finns en blandning av olika inskrifter, för det mesta tunna streck som påminner om klotter. Den tydligaste inskriptionen är åtta runor som bildar ordet ”idiberug”.Skrivsätten i äldre inskrifter varierade mycket, och språket förändrades mycket från det att dessa runor ristades fram till vikingatiden och medeltiden. Det är därför krävande att tolka budskapet på stenen.Bild: Svingerudsteinen hittades i en flatmarksgrav i Svingerud nordost om Oslo vid utgrävningar som genomfördes av Kulturhistorisk museum i Oslo. Daterad genom andra gravfynd bedöms den vara från år 0- 250 evt. Fotograf: Urban LindstedtMusik: Electra to the Baltic Sea av Giuseppe Rizzo, Storyblocks audio.Lyssna också på Ölands fornborgar – kultplatser och försvarsanläggningar.Klippare: Emanuel Lehtonen Vill du stödja podden och samtidigt höra ännu mer av Historia Nu? Gå med i vårt gille genom att klicka här: https://plus.acast.com/s/historianu-med-urban-lindstedt. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Ármann og Gunnlaugur glíma við hugmyndina um „unglegar Íslendingasögur“ og ræða tæknibrellur í Króka-Refs sögu. Getur verið að Hrafnkell Freysgoði hafi líka haft 15. aldar klippingu og hver var Remo Giazotto og hvernig tengist hann Íslendingasögunum? Eru „trúverðugt“ og „sagnfræðilegt“ samheiti? Hefði sonur Gunnlaugs átt að heita Refur? Hvers vegna töldu menn smekk Íslendinga hafa hnignað á 14. öld og hvers vegna eru áheyrendur ekki þegar búnir að lesa allt Kulturhistorisk leksikon?  

Et nytt rødt skjelett er funnet i Herculaneum, nabobyen til Pompeii i Italia. Begge byene ble begravd da vulkanen Vesuv hadde utbrudd for nesten 2000 år siden. Men hva er egentlig så spesielt med skjelettet som er funnet? Med Marina Prusac Lindhagen ved Kulturhistorisk museum.

Via Delsjöpodden presenteras i dag ett förslag att göra Stora Torp och hela området upp till Delsjön till ett kulturreservat, skyddat mot framtida ingrepp där områdets historia kan visas upp på ett levande sätt för göteborgarna. Vandringsvägen upp mot Delsjön via Stora Torp har en lång tradition och den kulturhistoriska miljö som finns i området saknar motstycke inom stadens gräns.

År 536 var det verste året å leve på jorden, heter det. Det var det året solen sluttet å skinne. Hør historien om klimasjokket som kastet om på menneskenes liv og forandret samfunnet for alltid. Podkaster: Anne Synnevåg. Deltakere: Arkeologene Kjetil Loftsgarden, Frode Iversen og Ingar Mørkestøl Gundersen, alle ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Har du noengang lurt på hvordan livet var i Skandinavia den gangen Jesus vandret rundt i den romerske provinsen Galilea? Eller hva vi her oppe i nord drev med når romerne moret seg med gladiatorkamper på Colosseum? Hør mer i denne episoden av Forskningspodden. Gjestene denne gang er arkeologene Kristian Kristiansen ved Universitetet i Gøteborg, Christian Løchsen Rødsrud og Ingar Mørkestøl Gundersen ved Kulturhistorisk museum i Oslo, Elna Siv Kristoffersen ved Universitetet i Stavanger og Dagfinn Skre ved Universitetet i Oslo. Podcasten ledes av Anne Synnevåg. Forskningspodden er laget i samarbeid med Fritt Ord.

Nyhetssändning från kulturredaktionen P1, med reportage, nyheter och recensioner.

Hvordan forvandles en student til en feltarkeolog? Hvilken rolle har studiestedene spilt i prosessen, og hvordan har denne rolla endra seg gjennom tidene? Dette, og mer til, får vi forklart av Axel Johann Mjærum ved Kulturhistorisk museum ved UiO. Intervjuet er basert på en artikkel Mjærum og Steinar Solheim skreiv i Primitive tider nr. 21. Artikkelen er åpent tilgjengelig gjennom Journals@uio.no.

Kaller du korona ei alvorlig krise? Da burde du sette deg inn i krisene som ramma Nord-Europa på 500-tallet e.Kr. I disse katastrofene strøyk det med så mange at befolkninga i Skandinavia blei halvert – eller var det virkelig så ille over alt? Hva var det som skapte krisene den gangen, og hvorfor blei noen steder hardere ramma enn andre? Hvordan har folk reagert på sjukdom og en klimatisk katastrofe, og hvordan kan vi gå fram for å vurdere hvor alvorlige hendelsene på 500-tallet egentlig var for jordbrukssamfunn her nord? Dette, og mer til, får du innblikk i i dette intervjuet med Ingar M. Gundersen ved Kulturhistorisk museum. Intervjuet er tatt opp av lydtekniker og produsent Sandra Egbeocha, og basert på en artikkel Ingar skreiv for oss i Primitive tider nr. 21. Artikkelen heter The Fimbulwinter Theory and the 6th century Crisis in the light of Norwegian Archaeology: Towards a Human-Environmental Approach. Den er åpent tilgengelig på journals.uio.no/PT

Kaller du korona ei alvorlig krise? Da burde du sette deg inn i krisene som ramma Nord-Europa på 500-tallet e.Kr. I disse katastrofene strøyk det med så mange at befolkninga i Skandinavia blei halvert – eller var det virkelig så ille over alt? Hva var det som skapte krisene den gangen, og hvorfor blei noen steder hardere ramma enn andre? Hvordan har folk reagert på sjukdom og en klimatisk katastrofe, og hvordan kan vi gå fram for å vurdere hvor alvorlige hendelsene på 500-tallet egentlig var for jordbrukssamfunn her nord? Dette, og mer til, får du innblikk i i dette intervjuet med Ingar M. Gundersen ved Kulturhistorisk museum. Intervjuet er tatt opp av lydtekniker og produsent Sandra Egbeocha, og basert på en artikkel Ingar skreiv for oss i Primitive tider nr. 21. Artikkelen heter The Fimbulwinter Theory and the 6th century Crisis in the light of Norwegian Archaeology: Towards a Human-Environmental Approach. Den er åpent tilgengelig på journals.uio.no/PT

I flere år har en gruppe representanter fra samiske museer, Kulturhistorisk museum og Folkemuseet forhandlet om tilbakeføring av samiske gjenstander fra Oslo til de samiske museene. Nå er avtalen klar. Over 2000 gjenstander skal tilbakeføres til der de hører hjemme. • Forhandlingene har vært så fine. Sammen har vi vurdert og diskutert over 4500 gjenstander. Den prosessen har gitt oss mye verdifull ny kunnskap, sier Gro Ween. Ween er førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Ween sier dette er et viktig skritt i Berit Åse Johnsen er leder for De samiske samlinger i Karasjok. Hun er like begeistret. Avtalen ble undertegnet i 2019. Prosjektet er kalt Bååstede. Det er et sørsamisk ord og betyr; tilbake. Foreløpig er avtalen bare på papiret. De samiske museene har ikke magasiner og utstillingsfasiliteter av høy nok kvalitet. Det kreves riktig temperatur, luftfuktighet og lysforhold for å unngå at gjenstandene ikke blir skadet. • Her må det bevilges penger, slik at Bååstede kan gjennomføres fullt ut, sier Gro Ween. • På 1800-tallet ble de samiske hjemsøkt av samlere og oppkjøpere som fikk eller kjøpte samiske gjenstander. Mange av dem havnet på museer rundt om i Europa. Blant disse gjenstandene er det en 400 år gammel tromme. Konservator Jelena Porsanger viser oss trommen. Den er på utlån fra Nasjonalmuseet i København. Den oppbevares i et lite tildekket monter. De samiske samlinger har i en årrekke bedt om å få trommen tilbake, men så langt ikke nådd gjennom. • Vi har ingen trommer selv. Det er ille med tanke på at de forteller om religiøse tradisjoner i det samiske området langt tilbake i tid. Og trommen vi låner har vi så god dokumentasjon på. Eieren ble dømt til døden og rettsprotokollene forteller historien om den og eieren, sier konservator Porsanger.

Da Viken var dansk, - Gullsporen fra Rygge ble funnet i 1872 og ble da regnet som den mest fantastiske og oppsiktsvekkende gjenstand fra vikingtiden i Norge. Men så kom Oseberg og Gullsporen fikk være litt mer i fred, bortsett fra at den i stilisert form har prydet kommunevåpenet til Rygge kommune helt til 1.januar 2020. Da ble Rygge kommune slått sammen med Moss og selveste Mossekråka måtte gi tapt for gullsporen som det felles, nye kommunevåpenet for den nye storkommunen. Gullsmedarbeid av verdensklasse I noen korte uker i januar 2020 gikk folk fra Moss og Rygge mann av huse for å se den virkelige gullsporen, på utlån til Moss by- og industrimuseum. Gullsporen og de to gullbeslagene som har hørt til remmen som har festet sporen til rytterens støvel er nå tilbake på Kulturhistorisk museum i Oslo. Utlånet kom i stand etter iherdig arbeid fra Moss bymuseum og som en gest til Moss bys 300-årsjubileum og sammenslåingen av Moss og Rygge kommuner. Gullgjenstandene er dekket av intrikate mønstre i gullperletråd og påloddede gullkorn, og vi ser en ubeskrivelig myldrende verden av dyr, fugler og mønstre stige opp nær sagt fra historiens dyp. Utenrikspolitikk i Vikingtiden I MUSEUM forteller arkeolog Frans-Arne Stylegar om hvordan gullsporen fra Rød har slående likhetstrekk med gullsporer funnet i graver som har tilhørt underkonger i det tysk-romerske rike. Dateringen stemmer med Hiddensee-stilen, ca andre halvpart av 900-tallet. - Jeg tror gullsporen kan ha vært en prydgjenstand gitt til en underkonge i det danske Viken, akkurat på samme måte som keiseren i det tysk-romerske rike ga slike sporer til sine markgrever, sier Stylegar. Jellingdynastiet i Danmark var på sitt høyeste på slutten av 900-tallet, og både sagakilder og innskriften på Jellingsteinene peker på at hele Viken var en del av Daneveldet på denne tiden. - Og i tillegg kan det jo stemme bra at gullsporen ble gravd ned og gjemt da Olav Haraldsson kom tilbake i 1015 og ville rense ut alt som smakte av dansk overherredømme, sier Stylegar. På den måten kan man se Gullsporen fra Rød som et lite eksempel på det utenrikspolitiske maktspillet som etterhvert førte til rikssamlingen i Norge. Medvirkende : Frans-Arne Stylegar. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 1.februar 2020. Musikk : No man is an Island – Kjetil Bjørnstad

En kulturhistorisk sensasjon. I løpet av snaue to år har tre menn nær sagt doblet antallet kjente helleristningsfelt i Østfold. Fra før hadde helleristningsfylket Østfold registrert omkring 500 felt. Nå nærmer det seg 800. «Vår måte å lete etter helleristninger blir stadig bedre. Vi lærer av erfaring. Og de fleste funnene blir gjort etter ganske grundig og systematisk planlegging, sier Lars Ole Klavestad, Tormod Fjeld og Magnus Tangen. De tre bedyrer at dette er deres store hobby. Men den kommer ikke ut av ingenting. Lars Ole Klavestad er landskapsarkitekt og har i mange år arbeidet fore Fylkeskonservatoren i Østfold fylkeskommune. Magnus Tangen er arkeolog ved Kulturhistorisk museum i Oslo og har for tiden ansvaret for helleristninger i museets nedslagsfelt. Tormod Fjel er grafisk designer. Hans interesse er vekket over hva han har lest om de to andre i gruppa. Alle tre er friluftsinteresser te mennesker. «Det er faktisk oppsiktsvekkende det vi har vært med på så langt. I Norge er det ingen som har gjort eller gjør noe lignende. For oss er denne hobbyen en stor berikelse. Det er en kombinasjon av nattlige naturopplevelser og den spennende analysen av terreng. Vi må jo tenke landskapet med en helt annen vannstand, enn den er i dag. Og vi har truffet bra. Og det skjedde også denne gang når Museum var med. For under en mosegrodd og løvdekket bergflate koster de fram et felt med to skip, en fugl og en rekke skålgroper. En forunderlig opplevelse. Trolig er det første gang på minst 2000 år at mennesker ser denne bergkunsten. «Pulsen går alltid litt fortere under slik hendelser. Vi gleder oss like mye hver gang, sier de tre. Programleder, Jan Henrik Ihlebæk

Med Jan Schumacher og Kaja Kollandsrud. Programleder Øyvind Arntsen. Verdighet, gull, glans og polykrome skulpturer. Alt dette beskriver middelalderens kirkekunst, men det er lett å overse det aller viktigste: - Moderne mennesker bærer med seg en ryggsekk med holdninger. Vi er preget av en beundring for den monokrome antikken med sine hvite skulpturer og marmor. I middelalderen var det så mye farger, gull og glans at moderne mennesker i dag ofte synes det er vulgært å se på. Det er seniorforsker Kaja Kollandsrud på Kulturhistorisk museum i Oslo som sier dette når hun tar oss med inn i kirkekunstavdelingen. Vår første stopp er Madonnaen fra Hedalen, som vises som en replika med så mye gull og gilde farger at den ikke lenger passet så godt i sin opprinnelige kirke. - Men slik var fargeprakten, sier Kollandsrud. Istedenfor hvite eller ensfargete skulpturer i tre, brukte man mange farger for å skape et polykromt uttrykk hvor fargene er med på å forme skulpturene rent fysisk, sier Kollandsrud. Et blikk inn i Paradis I MUSEUM forteller Kollandsrud om hvordan fargene ble konstruert. Gull var ikke gull, men høypolert sølv, som et speil, og det ble lagt en gul, transparent lasur over. Det samler lyset og lever og funkler. Det var helt levende. Når man ser det, er det nesten så man faller gjennom overflaten. Og det er det nærmeste man kan komme for å få et blikk inn i Paradis. Man skal egentlig bli litt «mo i knærne» av hvor vakkert det er, sier Kollandsrud. - Vi som er klassiske kirkehistorikere har som regel vært opptatt av tekst, idé og tanker, sier Jan Schumacher. Men dette er en flott tilnærming mellom det teologiske og gjenstandsforskningen. Det har vært et fruktbart møte og har løftet Middelalderens anseelse For den har vært baksnakket i mange år, sier Schumacher. Den stille uke – en protest mot NRK I MUSEUM forteller også Schumacher litt om hvordan den katolske påske feires i dag. Den stille uke, for eksempel, det er et uttrykk vi bruker som en protest mot NRK og alle medier og alle som snakker om «påskeuken», sier ham. For katolikker starter påsken 1.påskedag. Så går det seks søndager fram til pinsen. Det er den egentlige påsken for oss katolikker, sier Jan Schumacher. Sendt første gang Påskeaften, lørdag 20/4 2019.

Hjelmene er et av de sterkeste vikingsymbolene vi har. Men vi har bare én bevart hjelm fra vikingtiden. Den går under navet Gjermundbu-hjelmen og ble funnet i en gravhaug utenfor Hønefoss i 1943. Nå fremstår den mer komplett enn noen gang. «Hvorfor vi ikke har funnet flere hjelmer, er ikke godt å si. Vi mangler ikke sverd og andre gjenstander fra denne tiden. Kanskje det ikke var tradisjon for å legge hjelmen til den døde i gravhaugen. Vi vet ikke, sier arkeologisk konservator Vegard Vike ved Kulturhistorisk museum. «Vi er jo heldige som i det minste har denne hjelmen sier, arkeolog og universitetslektor Ellen Marie Næss. Det var en bonde på Gjermundbu som skulle anlegge frukthage. Da begynte han å grave i haugen. Han tok ut gjenstander. Etter hvert ble arkeologiske myndigheter kontaktet og gjenstandene sikret. Det var i 1943 i et okkupert Norge. «Tenk hvilket bytte tyskerne kunne fått kontroll over. Men krigen var kommet langt og nazistene hadde annet å tenke på enn vikinghjelmen. «Hjelmen kunne fort ha havnet i Berlin, men heldigvis har vi den her hos oss, sier Ellen Marie Næss. Gjermundbu-hjelmen har ikke vært komplett. Men i de senere månedene er den blitt mer hel. Konservator Vegard Vike forteller; «Jeg begynte å lete i magasinene våre. Det ligger mye der og etter hvert fant jeg noen deler som har tilhørt hjelmen. De er renset og nå føyet på plass. Det finnes sikkert enda flere deler, men de få vi lete etter senere. Gjermundbu-hjelmen er en av tre skandinaviske hjelmer fra vikingtid. En er på Gotland og en i Danmark, men det er Gjermundbu-hjelmen som er den best bevarte. Store internasjonale museumsinstitusjoner henvender seg stadig for å få låne den til utstillinger.

"Erilar Raskar runor" - det er den foreløpige tolkningen av de synlige runene på en kjempestor bautastein fra 400-tallet. Glemt i hundrevis av år, men gjenbrukt som trinn i gårdstrapp og senere som hvilestein på tunet ved Øverby gård i Rakkestad i Indre Østfold. At det var runer på steinen ble oppdaget høsten 2018 til stor forbauselse og internasjonal oppstandelse. - Dette er blant de aller eldste runesteinene vi kjenner til i Norge og i runeforskermiljøet er det den reneste sensasjon, sier runolog Jonas Norby. I MUSEUM leser og tolker Nordby de runene som foreløpig er oppdaget på den massive og store Øverbysteinen. Da den ble reist som bauta for 1600 år siden raget den minst 2,5 meter i høyden. Bredden er drøye 1 meter og tykkelsen er også imponerende, minst 40 cm. - Det er spor etter runer også på den store flatsiden, men det er først og fremst runetegnene på den ene smalsiden av steinen vi foreløpig har forsøkt å lese og tolke, sier Nordby. Kulturhistorisk museum i Oslo og Fylkeskonservatoren i Østfold er nå i full gang med skanning og videre undersøkelser. Det er altfor tidlig å plassere steinen inn i en større sammenheng eller si noe helt sikkert om innholdet. Men noe er sikkert, sier Nordby. Ekstra gammelnorsk - Dette er språklige ytringer fra folkevandringstiden, vi kan jo kalle det «ekstra gammelnorsk», sier runeforsker Nordby. Språket rett før vikingtiden var en utløper fra de germanske språkene, og det ur-nordiske talemålet var dramatisk forskjellig fra norrønt, sier Nordby, som rett før jul tok sin doktorgrad på lønnruner ved Universitetet i Oslo. – Vi sliter litt når vi møter slike gamle kilder, sier han, og viser til at det er få andre runeinnskrifter å sammenligne med. En annen spesiell ting er at runene løper fra høyre mot venstre, noe som ikke er så vanlig, sier Nordby. - Det eneste vi kan lese nogenlunde sikkert er de tre ordene «Erilar, raskar runor». En "jarl" fra folkevandringstiden snakker Jeg tror ERILAR er en tittel, noe som kan minne om det yngre ordet «Earl» eller Jarl i norrønt. Ordet er kjent fra 8-9 andre runesteiner og etter mitt syn betyr det ikke «runemester» eller «runemagiker». Det er en verdslig tittel i et slags høvdingesystem, sier Nordby. Deretter kommer ordet RASKAR, som kan minne om et norrønt ord som betyr «komme til års», «være dyktig til noe» eller et adjektiv. Men her betegner det mannen ERILAR som et personnavn eller tilnavn. Til slutt leser vi ordet RUNOR, som betyr akkurat det, nemlig runer. Og da har vi en setning hvor vi savner både start og slutt, sier Nordby. Han mener det muligens kan mangle et «Ek» i starten, og kanskje et verb mot slutten av den avbrutte teksten. Da kan det tenkes at setningen kan leses som (Jeg), Jarl Raskar (skrev/hogg) runer. En mulig tolkning er da at Jarlen het Raskar og at det er han som har fått runene ristet. - Men det mangler mye forskning, og vi må fortsette å lese og tolke innskriften, diskutere den og vurdere flere muligheter. Dette er spennende, sier Jonas Nordby.

Arkeologi på rappen, sesong 1, episode 7 (julespesial): Enden er nær! Håkon Glørstad, arkeolog og direktør på Kulturhistorisk museum, går i dybden på hvordan regionreformen kan komme til å endre kulturminnevernet og hvordan dette henger sammen med endetidsfortellinger og andre intellektuelle strømninger. Intervjuer: Marte Spangen. Teknisk bistand: Kjell-Erik Jonasson, Krokom Radio. Produsert for Primitive tider desember 2018. Les Håkon Glørstads essay i PT nr. 19 her: https://www.academia.edu/38104874/Glorstad_PT_2017.pdf. Les PT på nett her: https://journals.uio.no/index.php/PT

Folkevandringstiden for 1500 år siden var en turbulent periode i Europas historie. Romerriket falt, hærer braket sammen, krigerbander herjet og vulkaner formørket himmelen. Men perioden er også blitt kalt en gullalder. Vi har tatt turen til Kulturhistorisk museum i Oslo for å se på de flotte «draktspennene» som kvinner bar her i Norge. Reporter Halfdan Bleken

Undergangen er nær! Det har dommedagsprofeter ropt gjennom alle år. Vi kan smile av dem. Men én dag får de jo rett. Og de har fått rett: sivilisasjoner går under. Kan det være at kollaps er det naturlige? Med professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Kyrre Kverndokk, samt Peter Bjerregaard og Arne Aleksej Perminow ved Kulturhistorisk museum. Reporter Ingvald Garbo.

Tuneskipet har ofte blitt sett på som vikingskipenes "stygge andunge", i skyggen av Oseberg og Gokstad. Men i virkeligheten er skipet fra Haugen gård i Rolvsøy i Fredrikstad "en liten perle", ifølge arkeolog Knut Paasche. Da Tuneskipet ble gravd fram for 150 år siden i oktober 1867 var det første gang verden hadde sett et ekte vikingskip. – Før det hadde det vært alle slags spekulasjoner, men siden det ikke fantes noe bevart vikingskip noe sted i hele verden, ble Tuneskipet en sensasjon over natten, sier Paasche. Det er oppmålingstegninger fra Paasches doktorgrad om Tuneskipet som er utgangspunktet for de to frimerkene Posten Norge utgir i april, i et opplag på 6,5 millioner. I MUSEUM møter vi også professor Jan Bill på Kulturhistorisk museum i Oslo. Han forteller om planene for det nye vikingtidsmuseet på Bygdøy og viser fram noe av det som finnes i magasinene fra gravhaugene på gården der Tuneskipet ble funnet. - Vi har verdens største samling av funn fra vikingtiden, og det blir grunnlaget for de nye utstillingene i Vikingtidsmuseet på Bygdøy når det åpner om noen år, sier Jan Bill. Det skal bli et museum for alle som er nysgjerrige på den aller siste forskningen om vikingtiden. Og da mener jeg ikke bare norsk vikingtid, hvis det er noe som heter det, men den store historien, sier Bill. Påvirkningene fra kontinentet, fra hele Skandinavia og ikke minst de sterke kontaktene i handel og reiser østover. Både via Østersjøen og dagens Russland og via Middelhavet til Bysants. Det er rammene for historien vi vil fortelle, sier professor Jan Bill. Sendt første gang lørdag 1.april. Programleder Øyvind Arntsen

Gamla sorters ärter, bönor och kålrötter, vad är det för intressant med det? De utgör en del av vårt kulturarv. Kulturhistorisk kuriosa. Men det finns något ytterligare intressant med de gamla grönsakssorterna - de kan bära på precis de anlag som vi behöver i framtiden för att kunna odla i ett förändrat nordligt klimat, för att ta fram sorter av grödor som står emot växtsjukdomar, och inte minst för att hitta tillbaka till godare grönsaker. Matti Wiking Leino är forskare och intendent vid Nordiska museet och han tycker visserligen att den kulturhistoriska aspekten är skäl nog att bevara de så kallade lantsorterna av grönsaker. Men den genetiska variationen i till exempel gamla sorter av bönor kanske kan bidra till att ge mat åt världens växande befolkning. Matti Wiking Leino berättar för oss om kulturväxternas historia.

Detektoristene, eller metallsøkerne, gjør stadig flere oldtidsfunn og mange av dem bidrar til å korrigere det arkeologiske bildet. «Sett fra fagmiljøene er virksomheten til detektoristene kontroversielt, men personlig synes jeg resultatet av det de gjør er på pluss-siden, sier arkeologiprofessor Dagfinn Skre. Han og kollegene ved Kulturhistorisk museum i Oslo mottar funn fra ti av landets fylker og funnmengden øker dramatisk. «En del av funnene gjør at vi også må korrigere historien, sier Skre. «Noen liker oss og andre liker oss ikke, sier tillitsvalgt Erik Rønning Johansen i Norges metallsøkerforening. Vi er sammen med han og et femtitalls detektorister på et jorde i Rygge i Østfold. Det blir funnet mye skrap, men også en nøkkel fra vikingetiden. Alt som er fra før 1537 – reformasjonen – er fredet og skal etter loven leveres til fylkeskonservatoren som igjen bringer den til Kulturhistorisk museum. Ved museet er det et eget kontor som tar imot disse funnene og bringer dem til rette fagmiljø. «Arkeologi har vært et felt for profesjonelle. Detektoristene er med på å folkeliggjøre faget, det er jeg glad for, men det er uhyre viktig at det skjer under kontrollerte former, sier han. Fylkeskonservator Morten Hanisch i Østfold har godt samarbeide med metallsøkerne. Han ønsker seg at det blir laget et nasjonalt regelverk for virksomheten. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk

I dag har vi bank-ID når vi skal bekrefte identiteten vår. Tidligere tider måtte nøye seg med enklere metoder. I antikken, i vår sivilisasjons vugge, var det signetringen som gjorde nytten. Et avtrykk i myk voks var beviset for at avsenderen var den han ga seg ut for. Ekko besøker Kulturhistorisk museum i Oslo og utstillingen «Ta det personlig», sammen med forsker Marina Prusac Lindhagen. Reporter Ivar Grydeland.

I Middelalderen trodde folk at steinene hadde sjel, og at de vakre smykkesteinene kunne helbrede sykdom og lidelser. Ekko har besøkt utstillingen «Ta det personlig» ved Kulturhistorisk museum i Oslo hvor vakre smykker fra middelalderen er stilt ut. Reporter Ivar Grydeland har snakket med professor og utstillingsanvarlig Marianne Vedeler om steiner og overtro

Hva tenker du når jeg sier hodejeger? En mann i grå dress som jakter på den beste kandidaten til den ledige stillingen?.... Èn gang i tida, var hodejeger noe ganske annet: en makaber, men også dyp åndelig praksis i Amazonas' skoger. Ekko tar deg med til Kulturhistorisk museum i Oslo for å se på tørkede menneskehoder. Reporter: Halfdan Bleken

Nyheter: Byer synker. Flom og oversvømmelse blir en stor utfordring for verdens storbyer framover, men hav som stiger er IKKE den største trusselen! Snart kan vi lage skuddsikre vester av edderkoppspinn. Og det er fløyelsedderkoppen som viser veien. Gull for 40 millioner kroner stilles nå ut i Kulturhistorisk museum i Oslo. 15.000 av de gullmyntene som 9.april ble kjørt nordover og ut av hovedstaden er nå en del av museets grunnlovsmarkering. Reporter: Ivar Grydeland.

"Kongelig porselen fra Siam: Kaptein Rings samling", står det på plakaten utenfor Kulturhistorisk museum i Oslo. Det dreier seg om en av verdens flotteste samlinger av porselen fra det som i dag er Thailand. Men hvem var Kaptein Ring? Reporter: Halfdan Bleken.

I de aller flotteste vikinggravene ble det også funnet silke. Nå skriver Marianne Vedeler, Kulturhistorisk museum sin ekspert på tekstiler, bok om vikingene og silken. Reporter: Ivar Grydeland.

-Rane Willerslev, direktøren for Kulturhistorisk museum i Oslo går av etter bare to år i stillingen. -Støy i dypet - Nå skal svenske forskere finne ut hvordan skipstrafikk og bygging av vindmøller påvirker fisken i Østersjøen.

Vannet i norske havområder er surere enn noen gang. Det viser en ny rapport fra Klima- og forurensningsdirektoratet. Årsaken er utslipp av klimagassen CO2, og akkurat Norge bør ta forsuringstrusselen svært alvorlig. På et jorde i Østfold i 1872 skjedde det noe stort en dag: Der dukket det opp en vakkert sisilert spore av rent gull. Fra vikingtiden. Den har fått sin velfortjente plass i Kulturhistorisk museum i Oslo sin utstilling; Horsepower. Her hylles oldtidshestens stolte historie. Roveren Curiosity landet på planeten Mars med norske instrumenter ombord.

Ny forskning frikjenner langt på vei voldelige computerspill En ny studie viser at en del voldelige spill faktisk virker utviklende på egenskaper som vi gjerne ser at ungene våre har masse av, som evnen til å samarbeide og tålmodighet. Hva kostet ting i middelalderen? - Norges økonomiske system i middelalderen var mer avansert enn det man før har trodd, sier historiker Svein Gullbekk ved Kulturhistorisk museum. Han har nemlig sett nøyere på perioden fra 1050 og fram til år 1320 og fant ut at pengene, i form av sølvmynter, sirkulerte raskere og dermed var viktigere for økonomien enn vi trodde før.

Sommeren 2011 satte arkeologer fra Kulturhistorisk museum i Oslo seg fore å finne mer ut om hvilken plass Avaldsnes på Karmøy, rett utenfor Haugesund, egentlig skal ha i norgeshistorien. Reporter: Ivar Grydeland.

Sju tusen år gamle ”forsteinede øyeblikk” Det har alltid vært kysten som har blitt forbundet med de aller første funn av steinalderspor i Norge. Var det ikke folk på fjellet og i innlandet da de første menneskene lette etter de beste jakt- og fiskeplassene ? I utstillingen ”Forsteinede øyeblikk” ved Nordøsterdalsmuseet på Tynset vises nå en lang rekke arkeologiske funn som forteller historien om de første menneskene som streifet omkring på fjellviddene for 7000 år siden. – Vi har ingen funn av permanente boplasser, men vi har mange spor etter leirplasser som ble brukt i storviltjakt og fangst og fiske, sier arkeolog Thea Sørensen, som forestiller seg et øyeblikksbilde : – Når en steinalderjeger stanset en times tid i sin vandring og hadde slakta, spist, slått og gått videre, kunne det ligge en hel liten haug igjen av steinavslag, sier Sørensen. Siden flint bare finnes ute ved kysten, er det et stort utvalg av lokale bergtyper som ble brukt av innlandets steinaldermennesker til våpen og redskaper. Bergkrystall, kvartsitt, rød jaspis, spargnitt, skifer og kvarts. I MUSEUM blir vi med Thea Sørensen opp på fjellet til den neddemmede Falningssjøen. – Her ble det funnet minst åtte leirplasser og i tillegg noen fangstgroper for rein, sier Sørensen. De fleste gjenstandene på utstillingen er tidligere ikke vist samlet, og har ligget i magasinene til Kulturhistorisk museum siden de store vasskraftundersøkelsene fra 1960, 70 og 80-tallet.